Nica<3

I Norge, så er nå tida for å begynne å bli litt smålei av å ha begynt på skolen igjen, man har kommet inn i rutinene og er ferdige med å danne seg nye inntrykk. Man danner seg vaner som man opprettholder, og de består ofte av å løpe til bussen i regnværet, smøre seg en brødskive som man tar med på veien, og ta tak i mobilen i det man går ut døra.

Merkelig nok består Nicalivet av mange av disse vanene, men på en så utrolig mye bedre måte. For det første, så blir man ikke lei av skolen. Skolen er gøy! Skolen er herlig og interessant, og ikke minst, skolen er på stranda. Man gleder seg til å gå på skolen her nede, man gleder seg til å ha Latinamerikastudier, sånn at man kan bruke litt mer av det man har sett i gatene, man gleder seg til å ha spansktimer, for å kunne praktisere mer etterpå, og man gleder seg til forelesningene for å få en avkobling fra strandlivet i skolegården.

Noe som gjelder i Nicaragua like mye som hjemme, er dette med å løpe til skolen omtrent med en skive i hånda. Det er hvertfall ikke langt unna. Jeg står som regel opp mellom halv sju og kvart på sju, da rekker jeg fint frokost og rydding før jeg skal ut døra sånn kvart over sjuish. Dessverre blir jeg som regel litt forsinka, så den blir gjerne noen minutter over halv i det jeg kommer inn i forelesningssalen. Derfor blir det småjogging til skolen, men det gjør egentlig ikke så mye det heller. For på vei til skolen ser man så utrolig mye gøy. Folk åpner butikker, gjør klar matpakkeboder i gatene, barn i skoleuniform går, om enn litt saktere enn oss, bortover veiene for å komme seg fram. Nicalivet er tranquila (rolig), og folk tar det med ro. Foreleseren vår sa at han egentlig likte hvordan vi har tilpasset oss nicaraguansk livsstil, ved å slentre inn døra til forelesningssalen fem minutter for seint som om det skulle vært den naturligste ting i verden. Det er jo faktisk feltarbeid det er snakk om, her nede, så egentlig er det utrolig lærerikt å komme noen minutter for seint:)

Nei, Nica er rett og slett herlig. Mennesker er herlige, gatene er herlige, været er herlig, alt er rett og slett herlig. Når jeg står opp om morgenen våkner jeg av kolibrier som flyr rundt her, og om kvelden sovner jeg til gekkoer som klikker rundt omkring. I dag i spansktimen satt vi i stråhytta vår, og plutselig så vi en iguan som vandret rundt i hagen. Og da vi var i San Juan del Sur, fikk vi besøk av en krabbe som lå bak søppelbøtta. Det er rett og slett helt merkelig å være her, og litt småekkelt, kan jeg vel innrømme, men gud, så gøy det er.

Jeg liker Nicaragua, så enkelt er det. Nicaragua er herlig. Jeg syns Norge burde bli mer som Nicaragua, litt mer åpent, litt hyggeligere, litt mindre stressende, og gjerne litt varmere. Her kunne jeg rett og slett slått meg til ro for en ganske lang stund, tror jeg. Vi får se om det skjer, men jeg er hvertfall rimelig fornøyd med oppholdet mitt så langt:)
Ikke for det, jeg har vært ganske bekymra for å få en treukerskrise rett i fanget, men jeg begynner å tro at jeg kan se langt etter den. Det hadde ikke vært meg imot egentlig, for jo mindre som ødelegger tilværelsen her, jo bedre er det.

Nei, Nicalife er digg. Nå skal jeg legge meg og glede meg til å våkne til det igjen.
Filosofisk bloggings denne gangen, men sånn må det jo bare bli.
Natt!