? ??????????????What a Day? ????? ?? ???Rating: 0.0 (0 Ratings)??4 Grabs Today. 1286 Total Grabs. ??????Pr
eview?? | ??Get the Code?? ?? ?????Backyard Summers? ????? ?? ???Rating: 4.5 (4 Ratings)??3 Grabs Today. 1746 Total Grabs. ??????Preview?? | ??Get the Code?? ?? ????1?? ??????????? BLOGGER TEMPLATES - TWITTER BACKGROUNDS ?

Monday, October 26, 2009

Corn Islands!

Denne helga bar turen til Nicaraguas østkyst, nærmere bestemt Corn Islands, Nicaraguas kystperle, for å si det riktig så klisjeaktig. Men det er rett og slett bare helt sant. Corn Islands består av to veldig små øyer, en liten og en stor. Den store er en helt greit fin øy, med masse fine strender. Den lille er kanskje det fineste stedet i hele verden. Hvertfall det fineste stedet jeg har vært. Little Corn Island har ingen biler og ingen gater eller veier, bare en steinbelagt sti rundt øya, og jordstier som går tvers over litt her og der.

Jeg tror det skal godt gjøres å finne et roligere, mer avslappende sted enn Little Corn Island. Så mye fantastisk på en gang er det ikke ofte man ser. Nei, seriøst, Little Corn må bare oppleves.

Vår fantastiske startet klokka kvart på 3 om morgenen natt til torsdag, da vi tok taxi fra León og ut til flyplassen i Managua. Der fant vi tidenes kanskje enkleste innsjekk, hvor "internasjonale" regler om væskeinnhold osv ikke var veldig viktig, så vi tok med oss vannflasker, hårspray og diverse annet flytende inn uten problemer.
Flyet vårt var fint lite, tolv sitteplasser, som var akkurat nok til tolv nordmenn på tur, så det gikk jo fint. Første gang jeg har flydd privatfly, hvertfall.

Etter en times tur ish, var vi framme, og fikk se en ganske så fin liten flyplass. Vi kom inn til taxisjåfører som anbefalte hoteller i hytt og pine, og kom oss etter en del om og men fram til et hotell som het "Best View", og det var det virkelig. Knaallfin beliggenhet på en litt øde strand, men idyllisk nok for vår del, og kanskje spesielt vår lommebok.

Etter en times tid med soving, var det tid for å oppdage Big Corn. Vi startet med en heller ambisiøs plan om å gå rundt øya, som visstnok skulle ta halvannen time, og endte opp med å gå til en restaurant en halvtimes gåtur unna hotellet, og gå tilbake igjen. Ikke dårlig bare det, fant vi ut.

Ettermiddagen ble brukt til bading i det karibiske hav, på en enda mer idyllisk strand, og kvelden førte med seg middag på Nautilus, og etter en del styr, utekveld på en reggaeplass med en hel del locals som det etterhvert viste seg at var både halliker, drugdealere og bar våpen, så vi dro hjem ikke så altfor seint. Like greit, fant vi ut.

Dagen etter dro vi ut til Little Corn, noe vi fort fant ut at burde blitt gjort omtrent i det sekundet vi landa på Corn Islands. Noe så fantastisk, ja, jeg nevnte isted, men HELT seriøst.
Vi fant oss hostelplass på Grace´s, der var vi bare fire stykker, mens de andre bodde på Casa Iguana, hvor vi også endte opp med å tilbringe en del tid.
Dagen her gikk med til bading, lunsjing og mojitoing, før det bar hjemover til dusjing, fiksing også middag på Casa Iguana, noe som vi fort fant ut var et lurt valg, da det viste seg å være det beste vi har fått servert i Nicaragua, type ever.

Høydepunktet med hele turen var vel egentlig lørdagen, da det var tid for snorkling. Ett ord; GØY! Vi snorkla rundt i et område som het for White Holes, pga endel hvite sandbanker under vann som gjorde at det så ut som nettopp store hvite hull rundt omkring i dypet. Vi svømte rundt omkring og så ned på både haier, korallrev og diverse andre fisker. Det var som å se inn i et akvarium, bortsett fra at man liksom var oppi det samtidig. Helt, helt vidunderlig. Og hvis du ikke fikk det med deg, jeg svømte med HAI!

Lørdagskvelden ble igjen brukt til middag på Iguana, hvor vi igjen hang litt utover kvelden, der jeg snakka med endel av de "lokale", mer de engang tilreisende som hadde slått seg ned for en stund, som var både fra USA, Sør-Afrika og Spania. Jeg snakka for første gang ordentlig spansk med en spanjol, og det var jo egentlig en opplevelse i seg selv, og veeeldig annerledes fra Nicaspansk. Men egentlig gøy å merke forskjellene, så jeg skal lære meg å tilpasse meg, har jeg bestemt.

Dessverre skulle vi hjem igjen en eller annen gang, og denne gang ble det søndag ettermiddag. Etter litt henging på Iguana, måtte vi videre for å finne noe å spise før vi skulle dra, og det endte opp med å bli på flaskehuset, et hus pyntet med flasker, utrooolig kult. Her tok det dessverre litt tid å få maten, og imens kom alle flasehusets høns ut og hilste på, og for Kristina, som har fugleskrekk, var dette kjipt. Jeg, som den reddende engel jeg er, kom henne til unnsetning og jagde vekk hver eneste høne, til tross for et minimalt antall forundrede blikk fra beboere på øya. Men for all del, jeg skal ikke klage på å få jage høns, det var gøy!:)

Etter mye om og men kom nesten alle seg til León igjen, bare to måtte bli igjen pga mangel på plassreservasjon, man kan nemlig ikke ringe inn og bestille i Nicaragua, det er for mye forlangt. Men de kom seg hjem igjen i god behold bare et døgn senere, så ingen sure miner, og alle i god behold.









Ellers vil jeg bare anbefale Corn Islands og hele resten av Nicaragua såklart, og si at det MÅ oppleves. Hvis du tenker, ikke tenk, bare gjør det. Man må bare, man kan ikke sitte og angre etterhvert. Jeg skal tilbake flere ganger, du kan få bli med meg. Jeg mener det.

CornIslandselskbloggings!

Wednesday, October 21, 2009

Etterlengtet bildeinnlegg!

Trine klager mye på at jeg skriver lange innlegg for tida. Men, det begrunner jeg med at selv om det er mye å fortelle om en ting, så er det jo faktisk bare en ting det handler om, og da går det ikke å fortelle om denne ene tingen, f eks Ometepe, i mer enn ett blogginnlegg. Sånn er det bare. Da var det sagt.

Ellers tenkte jeg dette kunne bli bildeinnlegg, siden jeg har vært så flink å omsider få lagt inn bilder på pcen nå. Og! Det som enda bedre er, etter å ha vært på Ometepe og rundt omkring i Leon med desperat kamerabehov, men intet kamera rett og slett fordi jeg ikke kunne finne laderen til det, fant jeg den endelig! I toalettmappa mi faktisk. Så nå er to uker med irritasjon over mistet kameralader over, og jeg kan ta med meg kamera til Corn Islands, som vi er omtrent 15 nordmenn som kommer til å erobre i løpet av morgendagen. Dette blir bra!:)

Bilder vil komme fra det også når den tid er inne, men her er fra et av verdens vakreste steder, nemlig Ometepe. Jej!





Tuesday, October 20, 2009

Ometepe og alt det fører med seg

Det blir litt mindre blogging i forhold til hva jeg har lyst til når vi har kommet såpass langt som vi har her nede. Vi er inne i vår åttende uke, det er tre uker til skriftlig eksamen, fire uker til muntlig eksamen, og ifølge kjæresten til Jeanette, 33 dager til vi skal hjem og begynne på Latinamerikastudiereksamen. Akkurat de resterende dagene vil jeg ikke tenke på hvor få det er igjen av, for jeg har blitt så glad i plassen her at jeg aldri vil dra, tror jeg. Nå vil jeg selvfølgelig hjem igjen til venner og sånt, men jeg skulle ønske jeg kunne pendle ellernoe, på en måte som ikke var så dyr, og som ikke tok så fryktelig lang tid. Men, nå er det nå engang sånn at hverken verden eller livet er perfekt, så vi får rett og slett bare nyte tida som er igjen her nede, og samtidig tenke at hallo, vi lever i 2009, det er faktisk ikke så umenneskelig umulig å reise tilbake igjen.

Jeg syns vi har vært flinke til å oppleve resten av Nicaragua også her nede, jeg, ikke bare León. Til helga skal vi til Corn Islands, som ligger på østkysten av Nicaragua, og som visstnok er veldig idyllisk. Det blir gøy å skrive om når jeg kommer hjem, så vi tar det da:)

Men, siden vi har vært så flinke, så var vi borte denne helga også, nemlig på Ometepe, som er verdens største ferskvannsøy, beliggende i Lake Nicaragua, verdens fjerde største innsjø. Lake Nicaragua er også verdens eneste innsjø som har haier, nemlig oksehaier, som egentlig ikke er så veldig store, eller veldig farlige, de er bare 1-1,5 meter lange og kan maks bite av deg en arm eller et bein. Så null stress!

Uansett, vi har erfart at Ometepe er en fantastisk fin øy med fantastisk idylliske plasser å henge på. Vi bodde på Hotel Venecia, som lå på sørsida av øya, med en utrolig fin strand, flytebrygge og hammocker litt rundt omkring. Herliiig!

Turen til Ometepe startet klokka halv 5 om morgenen i León, hvor vi tok taxi til bussholdeplassen, for å ta minibuss videre til Managua. Denne minibussen var overraskende full til å skulle gå klokka halv 5 om morgenen, så jeg og Lene ble skvist sammen med to relativt store menn i baksetet, mens Ingvild og Jeanette fikk hver sin setekant på et par andre seterader. Jaja, tenkte vi, vi er i Nicaragua...

Da vi kom fram til Managua var vi overlykkelige for å kunne ta taxi med sitteplass til alle som også inneholdt pustemuligheter, og denne taxien tok vi i ti minutter omtrent, før vi dro videre med buss av amerikansk skolebusstil, som var hakket trangere, men vi hadde i det minste plass ved siden av hverandre, med litt bedre pustemuligheter enn på minibussen. Det som derimot var problemet her, var vår alles kjære Jeanette, som da vi begynte på bussturen, hadde et lite toalettbehov, men dette toalettbehovet skulle vise seg å bli større og større og enda ganske mye større fram til vi kom fram til Rivas to timer senere. Jeg var heldig og sov ganske store deler av denne turen, og da jeg våkna, fikk vi høre at det var fem minutter igjen til vi var framme. Jeg våkna til en jublende Jeanette, som satt og hoppa til hompene i veien, i tillegg til et lite ekstrahomp mellom hver veihomp. Egentlig ganske fascinerende å se på.

Men disse fem minuttene skulle vise seg å være av Nicaminutter. Det vil si ganske lange. Så stakkars Jeanette sleit skikkelig til slutt, der hun satt med hompinga si, og til slutt klarte hun ikke lenger å holde behovet inne, så hun begynte å stønne og bære seg, så det hørtes ut som noe annet enn en stakkars, tissetrengt jente som satt der... De fleste i bussen fikk med seg at det var ett eller annet som skjedde med Jeanette, så folk begynte å snu seg til tider, og ja, jeg vil tro de begynte å lure på hva som egentlig skjedde. Mange av de fikk vel oppklart det da vi fant ut at Jeanette bare måtte ut og spørre etter et "baño" med en gang vi kom ut av bussen, så en del begynte å trekke på smilebåndet. Men, man skal ikke være redd for å drite seg ut, for det skulle vise seg at en dame som var på bussen sto klar ved dørhåndtaket for å åpne og slippe ut stakkars Jeanette så fort som overhodet mulig.
Da vi omsider stoppa, og Jeanette kom seg ut ganske raskt, takket være denne fantastiske dama, ble vi stående og vente ganske lenge før hun kom tilbake. Vi hadde ikke helt lyst til å bli bekymra, for vi tenkte at hallo, når hun har måttet så mye på do, så kan det jo hende det tar litt tid... Og det skulle vise seg å gå helt fint, for Jeanette kom tilbake i fin form, og hadde fått lov til å tisse på et av det lokale markedets ansattoaletter, stappet fullt med avispapir og åpen dør i tillegg. Men må man, så må man, det fikk ihvertfall Jeanette erfare:)

Etter en taxitur, en båttur og en taxitur til, var vi framme på Hotel Venecia, og i løpet av alle disse turene hadde vi tilogmed fiksa oss guide for lørdagen. Derfor ble fredags ettermiddag kun brukt til avslapping, bading og soling, før vi skulle finne oss en fin plass å spise middag på og kose oss med en flaske vin og alt godt som er. Det skulle vise seg å være litt vanskeligere enn vi hadde trodd, for vi gikk oppover mot det som skulle være hovedveien, da vi fant ut at "oppover mot"-delen var ganske mye lenger enn forventet. Vi endte opp med å til slutt komme opp på hovedveien, gå et lite stykke, gå ned en annen vei, og ende opp på hotellet vårt igjen. Gå i ring-syndromet viste seg for første gang i Nicaragua, og da vi kom tilbake til hotellrestauranten og kelneren spurte om vi fant stedet han hadde tenkt på da han forklarte hvor vi burde gå, sa vi at neida, vi hadde bare gått en liten tur, meninga var å spise på hotellet hele tiden.

Utover det ble kvelden tilbragt med et glass vin i en fluktstol ved innsjøen, med jenteprat og alt som hører til, før vi tok kvelden tidlig, gikk og la oss, og gledet oss til guidet tur rundt omkring på øya dagen etter.

Dagen etter ble egentlig en ren suksess. Bra guide, bra vær, masse å se og masse å gjøre var tilsammen en herlig opplevelse. Vi klatra halvveis opp til den minste vulkanen på øya, Maderas, vi bada i et krystallklart vann som skulle gjøre oss yngre, vi fikk se en av de lokale katolske kirkene og en hel del steinutskjæringer som skulle være guder, og hadde det rett og slett helt fantastisk bra. Hovedmomentet denne dagen må vel sies å være da vi var på vei opp på vulkanen, der det var ganske bratt, og jeg klarte å snuble. Guiden spurte meg om det gikk bra, og jeg sa jada, det går helt fint. "Estoy bién, solo estoy embarazada", sa jeg, som skulle bety, jad, det går bra, jeg ble bare litt flau. Da jeg sa dette, ble guiden imidlertid helt forskrekka, og fortalte at det var forbudt at kvinner som var "embarazada" klatret i denne vulkanen. Jeg ble litt forskrekka jeg og, og begynte å lure på hva det var jeg kunne sagt. Da fortalte Ingvild at hun trodde kanskje embarazada kunne bety gravid, så det betydde jo da at jeg hadde sagt "jada, det går bra med meg, jeg er bare gravid". Hakket mer forståelig at han ble såpass forskrekka, da, men jeg har hvertfall lært meg hva gravid betyr.

Resten av lørdagen var som sagt fantastisk, med like bra kveld som dagen før, og omtrent like tidlig i seng. Det er ganske merkelig, men jeg har sjelden opplevd så mye og samtidig sovet så mye på en helg. Utrolig hva man rekker når man står opp tidlig om morgenen!:)

Søndag tok vi fin ferge tilbake til fastlandet, tokt axi til Granada der vi spiste lunsj og koste oss, før det bar tilbake til León igjen, og vi var alle fornøyde med en skikkelig bra helg. Takk, jenter, for knalltur!:)

Bilder får komme ut på Facebook, for kameraet mitt er mongo. Lang historie, som skal slippe å forlenge et langt blogginnlegg.
Bloggings, Runa

Sunday, October 11, 2009

Nicaaaa

Det er kanskje ikke noe nytt, men Nicalife er fremdeles herlig. Nå har det ikke skjedd veldig mye siden sist, kun noen byturer, noen stranddager og et par forelesninger. Egentlig kunne jeg levd sånn her ganske lenge tror jeg, selv om det hadde vært litt trist uten Norge, siden det til syvende og sist liksom er hjemme. Men det har jo også med hva man er vant til å gjøre, og jeg tror egentlig Nicaragua kunne blitt hjemme etterhvert og. Men det er ikke enda, vi får se hva som skjer, tenker jeg.

Siden sist har det som sagt ikke skjedd så mye. I helga var vi på dagstur til Managua, kun for vestlig shopping sin skyld. Vi tilbragte dagen på Metrocentro, et kjøpesenter i vestlig stil, derfor også med relativt vestlige priser. Jeg fikk kjøpt meg kjole, øredobber og belte, og må innrømme at jeg egentlig var en smule misfornøyd med dagens innkjøp. Jeg hadde vel forventa noe mer, og alt det jeg fant var liksom enten ikke heeelt perfekt, eller litt for dyrt, eller bare merkelig. Men sånn er det noen ganger, og siden jeg bor i Norge og er ganske rik i forhold til de her nede, kan jeg tåle en dårlig shoppedag en gang iblant. Det er ikke så ille egentlig.

Utover det har det blitt noen byturer, som egentlig alltid ender opp med å være koselige. Onsdag var det som vanlig tid for konsert, kjempegod stemning og masse knall mennesker, og torsdag var det salsakveld. Dette var også ost- og vinkveld på Casa Colibri, hvor så og si hele Kulturstudiergjengen befant seg i trange omgivelser. Men umenneskelig koselig, det var det.
Etter en vellykket ost- og vinkveld bar det videre til Olla Quemada, hvor vi var klare for salsakveld. Dessverre var strømmen gått i løpet av den vellykkede ost- og vinkvelden vår, dette over hele byen, så da vi kom til Olla Quemada var det hverken musikk eller lys, derfor ble det litt vanskelig å danse salsa. Men ingen skal si noe på stemnningen. Det er faktisk utrolig koselig å sitte og prate sammen i mørket med et stearinlys, og stort sett bare se den man sitter rett overfor. Kos!:)

Ellers er Nicalife som sagt bra. Lekser blir gjort i ny og ne, forelesninger blir deltatt på, gruppeseminarer inneholder både presentasjoner og diskusjoner, og jeg har så og si funnet ut at sosialantropologi, det er virkelig noe for meg. Jeg tror det blir det jeg satser på i Oslo til høsten, med mindre noe helt annet skjer. Jeg syns det virker knall, og noe jeg absolutt kunne engasjert meg i. Så det blir spennende! Gleder meg til å begynne med sånne ting også.

Livet er rett og slett herlig, dere! Det blir de samme ordene for hver avslutning, men det er det jeg ender opp med å konkludere med. Life is good! Jej!

Bloggings!
Runus

Monday, October 5, 2009

Corinto!

Denne helga har vært tidenes beste. Fest på fredag, avslapping på lørdag og stranda på søndag. Bedre blir det ikke:)

For ja, lørdag ble en skikkelig rolig dag, som vi hadde planlagt lenge. Sto opp i 11-tida, dro ut på La Rosita for å spise frokost, og ble sittende der et par tre timer og bare slappe helt av. Deiliiig! Etter det gikk vi rundt omkring i byen, innom et par butikker, hvor Jeanette fikk kjøpt seg sko, også dro vi innom en bruktbutikk som vi ble i ganske lenge, hvor vi fikk kjøpt både shorts og dongeriskjørt og alt som er. Jej!
Da vi var ferdige i den butikken, hadde det begynt å regne noe helt syyykt, så vi løp rett over gata og inn på Via Via, hvor vi satte oss ned og venta på det skulle slutte å regne. Det tok sin tid, men etterhvert ble det ferdig, og da dro vi rett hjem og slappa av, før vi dro ut og spiste middag og koste oss, også dro vi hjem igjen og slappa av enda mer. Bra dagen derpå!:)

I går, altså søndag, skulle vi ut til en by som heter Corinto, sammen med noen kreftsyke barn og familiene deres, og denne turen var da til inntekt for de. Det kosta 500 cordobas, dvs ca 150-170 kr ish. Bra tiltak, syns jeg, og utrolig koselig!
Denne dagen starta da altså med at vi dro ut fra Leon ca halv 8 om morgenen, på en gaanske trang buss til å være 50-60 mennesker, og til at bussturen varte litt over en times tid. Meen, som jeg pleier å si, vi er i Nicaragua, og da er halve greia å faktisk skjønne det at man ikke er i Norge, og at ting ikke er som i Norge. Eller noe annet sted, for den saks skyld.
Uansett, etter en trang busstur var vi framme på stranda, og det tok sånn omtrent ingen sekunder fra barna så havet til de var i det. Herregud, så herlig å se noe sånt. Mange av de hadde aldri sett havet før, det var derfor vi dro på en sånn tur, fordi de rett og slett ville se havet før de dør. Så det å se de bade og kose seg på den måten var rett og slett helt fantastisk. Høres kanskje klisje ut, men sånn var det faktisk:)
Nå skal det sies at vi også hadde det ganske fantastisk der ute. Vi bada omtrent hele første halvdel av dagen, og lekte med barna, bygde sandslott og gravde ned folk. Gøøy! Jeg vil egentlig helst være barn igjen. Det er så mye kulere enn å være voksen. Eller hva det nå er jeg er.
Etter lunsj dro vi en tur rundt omkring i byen, som egentlig var veldig liten og lite innholdsrik, men det var nå hyggelig. Jeg og Ingvild var de eneste norske som gadd å gå tilbake til stranda igjen istedenfor å ta sykkeltaxi, så vi gikk sammen med de lokale folka som jobba for den kreftorganisasjonen. De var kanskje noen av verdens koseligste mennesker, så det var egentlig bare gøy, i tillegg til at vi fikk praktisert spansken vår, så stort bedre kunne det egentlig ikke bli.

Etter en lang dag på stranda var vi en fin gjeng solbrente nordmenn, stort sett alle var røde stort sett overalt, og stort sett alle har klaga over det siden, og jeg har hvertfall ledd litt av oss også, for vi fortjener det på en måte litt, sånn som vi holder på. Men så er klaginga også helt på sin plass, og litt koselig når alle gjør det, så det funker:)
Det var hvertfall en helt utrolig fantastisk digg dag på stranda, med helt utrolige fantastiske barn, og alt som er, så sånne søndager, og sånne helger generelt, vil jeg ha flere av. Egentlig tror jeg det blir mange flere geniale helger utover denne her nede, så jeg overlever nok:)

Slenger med en liste som Vera lagde over hva hun kommmer til å savne når hun drar fra Leon. Gøy:)

ting jeg kommer til å savne fra livet i león:
- å dele mat med førtiseks medstudenter. ingenting blir kastet når rester er fritt vilt!
- troperegnet - en perfekt unnskyldning for å sitte på rommet og gjøre ingenting
- å sovne på bussen hjem fra las peñitas
- sonias sarkastiske "de nada" etter å ha åpnet døren
- preguntasss?
- gekkosqueaking
- øyenbrynene til kassadama på la union
- en halv vannmelon til lunsj
- gallo pinto
- bo i kollektiv med herlige mennesker
- kinobesøk med ullteppe fra british airways
- panditas
- hengekøyer under palmer
- plátano-chips
- de blå skranglebussene
- gatorade på resept
- brus i plastpose fra pulperías
- brownie fra la rosita
- å sitte sammen rundt et stearinlys og gjøre ingenting når strømmen går
- ris til alle måltider, uansett
- nicaraguaneres syke klistremerkefetisj
- én film, én seng og seks klamme, kosesyke mennesker
- mecedoras
- å overhøre diskusjoner om spansk grammatikk til alle døgnets tider
- overraskelsen hver gang man ser andre, ikke-kulturstudierske hvite mennesker
- middag for 30 kr
- hester i gatene (som av og til spiser fra søppelbøtter)
- de syke rompene til prøvedukkene
- den fantastiske følelsen når lufta fra vifta treffer deg
- muy muy cheap mojitos
- dørmannen på iguana (Roger!)<3

Bloggings!

Saturday, October 3, 2009

Fiesta en la playa!

I går var det fiesta en la playa for alle penga. Playaen var da der vi har studiesenter, og det var satt fram ekstra kjøleskap fylt opp med ekstra øl for anledningen. Knaaall! Og maken til fest har jeg virkelig ikke opplevd, tror jeg. Du kan forestille deg den beste festen du noen gang har vært på, og legge til en strand ved stillehavet, bading i brisen tilstand, tropenatt og solnedgang ned over Stillehavshorisonten, så tror jeg du får noe som kan sammenlignes med det vi hadde. Gud, så herlig. Rett og slett.

Denne festen var da en strandfest som begynte kl 1130 på formiddagen, og fortsatte utover dagen og kvelden, før vi ble kjørt tilbake til byen med buss kl 7 på kvelden. De sa de hadde erfaring med at det var mer enn nok tid, men for min del kunne vi egentlig blitt der over natta, så genialt fantastisk var det.

Nå skal det sies at nerder som vi er, begynte min LA-gruppe festen med halvannen times disposisjonsforberedelser. Vi har nemlig disposisjon til mandag, og hadde ingen andre muligheter. Liitt vanskelig å konsentrere seg skal jeg innrømme det var, men vi var flinnke og klarte det bra likevel. Jej!

Utover dagen ble det grilling og drikking, volleyballturnering og bading. Rett og slett helt idyllisk. Bading i brisen tilstand er egentlig helt fantastisk, når bølgene ikke er så gigantiske og formen bare er helt perfekt, kan det rett og slett ikke bli bedre.

Må forresten også få sagt at vi hadde quiz som Lisa, Ingrid og Jan Egil hadde vært kjempeflinke og laget, til inntekt for Barrilete, som er et fritidshjem for barn i Leon, og det var jo kjempegøy. Og smarte og flinke som vi er, så vant vi! Grupo Ochopussy jej! Så vi fikk medaljer og alt mulig, ikke måte på hvor flinke vi var.

Så utover kvelden ble det mer drikking, mer prating og enda litt mer bading, og da solnedgangen kom ned over Stillehavshorisonten ble det rett og slett helt fantastisk perfekt. Jeg og Ingvild, og sikkert alle de andre også, fikk stillehavsfølelse deluxe (type, herregud, hvor heldige er det mulig å bli? Vi har skole på stranda, bor i Nicaragua og bader i STILLEHAVET!), med tanke på hvor ekstra deilig det var akkurat denne kvelden, og livet var helt utrolig fantastisk.

Hjemturen var som sagt etter min mening litt for tidlig, men livet var jo så perfekt, så det gjorde ikke så mye. Planen var å spise middag for så å dra ut, men det ble sent, og middagen tok lang tid, så da vi var på vei ut var det ingen noe sted, og der det var noen var det ingen hyggelige, så vi endte opp med å dra hjem ganske tidlig, hele gjengen. Men det gjorde ikke så mye, for vi var stort sett ingen fyllesyke i dag, så det ble kun en helt fantastisk avslappende bydag med kafe og shopping, noe som passa meg perfekt. Livet er herlig, dere! Nica er best!<3

Strandfest i bilder:)
Må bare beklage at noen står feil vei, det er fordi pcen min er mongo. Men bedre med feile bilder enn ingen bilder!







Bloggings!

Thursday, October 1, 2009

Olla Quemadaaaaa!

Da var nytt kamera på plass, til den nette sum av litt for mye, men sånn er det vel bare. Dessverre vil mitt kamera alltid være det perfekteste i verden, så helt topp er det ikke, men sånn er det bare. Det er jaffal supertøft med touchscreen og hele pakka. Så da var det i boks. Jej!

I kveld er det Olle Quemada igjen, sånn som i går. Men i går var det konsert, og i dag er salsakveld, så det er ikke helt det samme. Kvelden i går var egentlig ganske knall. Geniaaalt bra konsert, spør du meg, de spilte alt fra Bamba og Guantanamera til Pink Floyd, og allsidig som jeg er, likte jeg det meste. Bra kveld!

Og siden det er salsakveld i kveld, og salsakveld med få unntak pleier å være ganske bra, tror jeg at dette skal bli kos. Salsa er gøy, og det blir alltid litt dansing på meg uansett, og jeg har ikke opplevd å ha dansa med mange dårlige gutter her nede, så det blir bra:) Nå skal det sies mange andre har opplevd å danse med dårlige gutter da, så de fins, de også. Men jeg har hatt flaks. Hihi.

Den eneste grunnen til at jeg fortsatt skriver dette innlegget her, er eeegentlig at NicaraguaJeanette er treeeeig til å fikse seg. Hun kom hjem fra salsatime litt før halv 8, og ba meg komme bort til dem halv 9! Det føler jeg er for mye å be om. Jeg har kjeda meg leeenge. Men, siden jeg gjør alt for NicaraguaJeanette, så får det vel bare bli sånn. (NicaraguaJeanette er Jeanette som jeg henger med i Nicaragua, men siden jeg har to Jeanetter, så heter hun NicaraguaJeanette, bare så det er sagt.)

Jess, jeg føler det var det jeg gadd å skrive, selv om jeg fremdeles har 20 minutter igjen, OG jeg må vente på Agnete som også er treeeeeig. Men mer kan man ikke skrive hvis man skal unngå klaging, og det skal man, så vi blogges!

Runus