Hjemme og alt det fører med seg

Åkej, de siste dagene i Nica var like fantastiske som alle de andre. Vi leste til eksamen og sånne ting, kanskje ikke like herlig, vi hadde skriftlig og muntlig eksamen, heller ikke knall, vi fikk resultatene på muntlig, litt både og, vil jeg tro (jeg fikk A, jej!), og vi hadde eksamensfest, avskjedsfest, tur til Corn Islands og en tårevåt avskjed med gode venner fra Nica. Disse var vel de herligste begivenhetene, selv om det var umenneskelig trist å skulle si hade til fine mennesker. Men jeg har bestemt meg, jeg skal tilbake, så får man imellomtiden bare prise seg lykkelig for Facebook og alle dagens kontaktmuligheter.

Helga etter eksamen dro jeg, Jeanette, Liv, Kristina, Arnhild, Guro, Lene og Silje til Corn Islands en gang til. Det vil si, jeg, Jeanette og Kristina dro en gang til, mens de andre ikke hadde vært der enda, men vi visste jo hvor bra det var, så vi dro de med oss. Det var knall, Corn Islands var akkurat like bra som vi husket det, og da folk rundt omkring tilogmed kjente oss igjen, kunne det jo ikke bli stort bedre. Man trenger kanskje ikke nevne for mye om sengekvalitet og tilgang på vann og sånne ting, men vi tenkte uansett at hej! Vi er i Nicaragua! Så vi lot det stå til, og hadde en knall helg uansett.

Da vi kom hjem etter en knall helg, var det siste kveld i Nica, så vi spiste en bedre middag på Mediterraneo for siste gang, før jeg og Jeanette dro til Olla Quemada for siste gang for å si hadet til fine mennesker. Det ble ganske tungt, syns jeg, men som sagt, man kan alltids dra tilbake, og i mellomtiden har vi Skype, Facebook, MSN og alle kommunikasjonsmulighetene de moderne verden byr på, til og med i Nicaragua. Lenge leve 2009, sier nå jeg.:)

Etter tunge avskjeder, gode middager og en halv søvnløs natt, startet det som skulle bli en 35 timers lang reise, for min del. Det startet med buss, fra León, til flyplassen i Managua, hvor det ble venting i noen timer, nærmere bestemt 3,5, hvorpå vi så fløy videre til Miami på 2,5 timer, for så å vente der i 6 timer, da det bar videre til London, som tok timer, der vi skulle vente ytterligere 7 timer, før vi omsider tok en 2 timers flytur til Gardermoen, fant bagasje, sa hadet til de fleste, før vi ventet ytterligere fire timer, for å ta et fly som skulle ta meg hjem til Trondheim, sammen med Vera, som også var med, der pappa skulle komme og hente meg. Og da han og Torun og Jim kom, var det ganske deilig å kunne sette seg i en bil, snakke om de tre beste månedene i mitt liv, og bare slappe helt av. Litt trist var det å komme hjem, men jeg har så fin familie og så fine venner at det rett og slett bare må bli litt deilig også.
Dette var en fin slutt på en fin tur, så jeg vil takke alle Kulturstudiermennesker og alle andre som har gjort dette til tidenes beste tre måneder, også ses vi igjen. Jej!

Nå har jeg mottatt eksamensoppgave i Latinamerikastudier for ikke så lenge siden, så et par uker framover blir det skriving på meg. Men vi har en sinnsykt interessant oppgave som jeg er veldig fornøyd med, så jeg gleder meg nesten litt. Jej! Og innimellom vil jeg tro jeg kommer til å få nok av oppgave en gang imellom, så kanskje vi får tid til litt blogging innimellom også. Vi får se! Og i mellomtiden er det advent, bursdag og Blåfjell på meg, så dette blir bra oppgaveskriving:)

Bloggings!

Perspektiv...?

Nå har altfor altfor mye skjedd på altfor, altfor kort tid, så derfor ble det lite tid til blogging den siste uka av Nica-oppholdet. Jeg var egentlig bare ganske leimeg for at jeg måtte dra hjem, siden jeg ikke hadde noe lyst til det, så jeg droppa blogging for en stund, og syntes litt synd på meg selv heller. Men etter å ha syntes synd på meg selv noen dager, fordi jeg ikke får vært i Nicaragua når jeg har lyst, kom jeg over denne bloggen her, takket være Anne; www.sinober.blogg.no
Den handler om ei jente som heter Regine, som har fått diagnosen MDS/AML, som er en form for kreft, og dette har tatt overhånd over livet hennes.
Hun skriver om oppturer og nedturer, og da jeg leste at hun den 24. november hadde feiret jul med familien sin fordi hun mest sannsynlig ikke lever om en måned, fikk jeg litt perspektiv på ting og fant ut at jeg må fortsette å blogge om ting som jeg er så heldig å få oppleve, for det er faktisk ikke alle som har det så bra som meg.
Dessverre er det ikke så mye jeg kan gjøre for Regine, annet enn å si at jeg støtter henne fullt ut, og ønsker henne fortsatt lykke til i kampen om å bli frisk, selv om det ser ut til å være en utrolig hard kamp. Men hun vet hvor mange som støtter henne, og hvor mange hun har berørt ved å blogge, og jeg tror det betyr noe for henne også.

Nica-update kommer!

Runus

Ferdig! (nesten)

Da var det lørdag formiddag, og jeg har fullført skriftlig eksamen, som jeg vil si gikk ganske greit. Det verste er unnagjort nå, for selv om jeg har igjen muntlig, så handler det jo om å prate, og det skal jeg få til. Jeg har vært så heldig å komme opp på mandag, klokka 1340 for å være nøyaktig, så jeg blir fort ferdig og får et par fridager. Men nå har jeg ikke vært altfor synlig lykkelig over det, for det er mange som ikke var så heldige, som fikk eksamen på tirsdag eller onsdag, og som derfor blir sittende og lese litt lenger, og få fri litt kortere. Men asi es la vida, dessverre, alle er ikke like heldige.

Skriftlig eksamen er uansett unnagjort, jeg føler det gikk ganske greit. Et par vanskelige oppgaver var det riktignok, men jeg består i det minste, så får vi vente og se til januar hvor bra jeg består, for å si det sånn.

I går hadde vi en herlig eksamensfeiring i huset til Rigo, som er "sjefen" vår her nede. Rigo har et fint hus, og vi hadde tilogmed konsert for anledningen, med herlige musikere og masse gøy dansing. Bra feiring!:)

Idag planlegger jeg å slikke sol på San Cristóbal, et av byens bedre hoteller med badebasseng, også får vi se om det blir bittelitt lesing, men når det gjelder øving til muntligeksamen så er det jo snakkinga som er viktigst, så jeg skal få snakka en del før mandag. Det blir bra! Fikk snakka endel allerede i går, praktisering under fest er alltid gøy, så det er det bare å fortsette med. Men nå skal jeg rett og slett nyte nok en solfylt dag, og ha det knall fordi det verste er unnagjort, så bloggings!:)

Runa

Utfordring!

Åkej, jeg er egentlig i lykkerus over å ha fullført skriftlig eksamen, men jeg feirer med å ta utfordringen Trine ga meg. Så here goes!

Greia er å google navnet ditt + er. I mitt tilfelle; Runa er. Dette kom altså opp:

Runa er solgt.
Runa er småsøt.
Runa er et pent navn.
Runa er datter av Bea Jørgensen.
Runa Boger er født i Oslo.
Runa er ikke gravid, men trimme må hun allikevel!
Runa er åtte år, og vil bli statsminister.
Runa er eit kvinnenamn som kan ha to ulike opphav.
Runa er husets dolle og minikokk!
Runa er mest kjent for sine romlige tekstiler i store formater.

Joda, jeg vet ikke jeg. Gøy!:)

Bloggings!(Ute og feirer eksamen!:))

Eksamenstid

Etter å ha vært her i to og en halv måned, lært en hel haug med spansk og snakka en god del, er det tid for eksamen. Vi har hatt forelesning på forelesning og lært utallige tider, og nå er altså tiden inne. Førstkommende fredag, den 13.(!) er dagen, da skal vi sitte på hotell El Convento i et airconditionfylt rom med 50ish enmannspulter og skrive og skrive og skrive. Og vi skal fylle ut oppgaver om alle disse tidene; imperfecto, indefinido, perfecto, subjuntivo, indicativo, futuro osv, kunne forskjellene på alle disse, skrive fritekster som viser at vi kan gjøre oss forstått, og vi skal vise at vi forstår en spansk tekst. Sikkert en del til vi også skal kunne, men dette får gå for nå.

Så pga dette er det eksamenslesning i alle kriker og kroker i hele León nå. Jeg har sittet på café La Rosita i to dager i strekk og skrevet verbbok inneholdende både regelrette og uregelrette verb i de nevnte tidene, jobbet med tidligere eksamensoppgaver, skrevet om bruken av verbene i alle tidene, og hatt kollokvie på kollokvie med hvorfor og hvordan man skal gjøre dette her. Vil dere vite mer? Nei?
Ok.

Det driter jeg i. Fem dager igjen, jeg har lest to og en halv dag og er LEI. Ukedagene står igjen, det er de tyngste, de med stranda og stillehavsbruset og de med undervisning om enda mer vi skal lære, og enda mer konkret forklaring av hvordan denne eksamenen skal foregå. Nerver? Jepp!

Så framover blir det lite blogging, dessverre. León er likevel fantastisk, men det blir det ikke fortalt mye om de neste dagene, det er eksamne, eksamen, eksamen, også er det muntlig eksamen, muntlig eksamen, muntlig eksamen. Og etter det er det hjem nesten med en gang. Uansett, så lenge jeg blir ferdig med skriftlig skal jeg være lykkelig. For prate, det kan jeg!

Ønsk meg lykke til!
Saludos, Runa estudiando.

Karnevaltime!

Dette har vært den første helga på lenge hvor jeg bare har vært i León. Og egentlig så var det ganske deilig, syns jeg. Og det at vi er her og henger gjør jo ikke at helga ikke blir innholdsrik. Ikke på noen som helst måte.
Det var nemlig duket for karneval på fredag, og det var gøy! Vi er en kreativ gjeng, fant vi ut, for så mange sinnsykt geniale kostymer er det ikke ofte jeg har sett på en gang. Jeg var utkledd som nattevakta vår, etter en idé av Agnete, og diverse andre var utkledd som bl.a. Joakim, vår koordinator, drueklase, turister, Zelaya og "tyggis under en sko", som ble min favoritt. Herlig kreative vi er!:)

Karnevalskvelden bar med andre ord mest preg av masse gøye kostymer, og masse, masse dansing. Jeg har blitt så glad i å danse her ned. Salsa er best! Og siden vi alle var utkledd, dansa vi like gjerne både salsa og alt mulig annet med fine kostymer på, meg da med mann i sekstiåra-kostyme, og salsa funka fiiint. Knall!:)

Etter hvert bar det ut på byen, hvor vi dansa og koste oss videre, og det var herlig. Bra utekveld, må man rett og slett si!

Ellers denne uka har vel utekveld vært fellesnevneren sånn generelt sett. Jeg har vært ute fire dager på rad, og begynner å kjenne det, men gud, så gøy det er. Det er rett og slett verdt det. Man danser, synger og har det knaall. Så får det bare være at man kanskje er litt ekstra trøtt på forelesning en morgen kl 0730, sove kan man gjøre når man blir gammel, har jeg lært:)

Ellers har Nicaragua vist seg å være det beste i hele verden. Ingen over, men TusenFryd ved siden, vil jeg påstå. Jeg må bare komme tilbake hit en gang, og være her lenge og bare nyte hvor knall det er. Det anbefales, så bare å bli med!:)

Nå skal jeg ta meg en rolig søndag, for det trengs en gang iblant. Så får vi se om jeg tar fatt på en eksamensoppgave som øving til eksamen om under to uker. Shiiit!

Bloggings!

Corn Islands!

Denne helga bar turen til Nicaraguas østkyst, nærmere bestemt Corn Islands, Nicaraguas kystperle, for å si det riktig så klisjeaktig. Men det er rett og slett bare helt sant. Corn Islands består av to veldig små øyer, en liten og en stor. Den store er en helt greit fin øy, med masse fine strender. Den lille er kanskje det fineste stedet i hele verden. Hvertfall det fineste stedet jeg har vært. Little Corn Island har ingen biler og ingen gater eller veier, bare en steinbelagt sti rundt øya, og jordstier som går tvers over litt her og der.

Jeg tror det skal godt gjøres å finne et roligere, mer avslappende sted enn Little Corn Island. Så mye fantastisk på en gang er det ikke ofte man ser. Nei, seriøst, Little Corn må bare oppleves.

Vår fantastiske startet klokka kvart på 3 om morgenen natt til torsdag, da vi tok taxi fra León og ut til flyplassen i Managua. Der fant vi tidenes kanskje enkleste innsjekk, hvor "internasjonale" regler om væskeinnhold osv ikke var veldig viktig, så vi tok med oss vannflasker, hårspray og diverse annet flytende inn uten problemer.
Flyet vårt var fint lite, tolv sitteplasser, som var akkurat nok til tolv nordmenn på tur, så det gikk jo fint. Første gang jeg har flydd privatfly, hvertfall.

Etter en times tur ish, var vi framme, og fikk se en ganske så fin liten flyplass. Vi kom inn til taxisjåfører som anbefalte hoteller i hytt og pine, og kom oss etter en del om og men fram til et hotell som het "Best View", og det var det virkelig. Knaallfin beliggenhet på en litt øde strand, men idyllisk nok for vår del, og kanskje spesielt vår lommebok.

Etter en times tid med soving, var det tid for å oppdage Big Corn. Vi startet med en heller ambisiøs plan om å gå rundt øya, som visstnok skulle ta halvannen time, og endte opp med å gå til en restaurant en halvtimes gåtur unna hotellet, og gå tilbake igjen. Ikke dårlig bare det, fant vi ut.

Ettermiddagen ble brukt til bading i det karibiske hav, på en enda mer idyllisk strand, og kvelden førte med seg middag på Nautilus, og etter en del styr, utekveld på en reggaeplass med en hel del locals som det etterhvert viste seg at var både halliker, drugdealere og bar våpen, så vi dro hjem ikke så altfor seint. Like greit, fant vi ut.

Dagen etter dro vi ut til Little Corn, noe vi fort fant ut at burde blitt gjort omtrent i det sekundet vi landa på Corn Islands. Noe så fantastisk, ja, jeg nevnte isted, men HELT seriøst.
Vi fant oss hostelplass på Grace´s, der var vi bare fire stykker, mens de andre bodde på Casa Iguana, hvor vi også endte opp med å tilbringe en del tid.
Dagen her gikk med til bading, lunsjing og mojitoing, før det bar hjemover til dusjing, fiksing også middag på Casa Iguana, noe som vi fort fant ut var et lurt valg, da det viste seg å være det beste vi har fått servert i Nicaragua, type ever.

Høydepunktet med hele turen var vel egentlig lørdagen, da det var tid for snorkling. Ett ord; GØY! Vi snorkla rundt i et område som het for White Holes, pga endel hvite sandbanker under vann som gjorde at det så ut som nettopp store hvite hull rundt omkring i dypet. Vi svømte rundt omkring og så ned på både haier, korallrev og diverse andre fisker. Det var som å se inn i et akvarium, bortsett fra at man liksom var oppi det samtidig. Helt, helt vidunderlig. Og hvis du ikke fikk det med deg, jeg svømte med HAI!

Lørdagskvelden ble igjen brukt til middag på Iguana, hvor vi igjen hang litt utover kvelden, der jeg snakka med endel av de "lokale", mer de engang tilreisende som hadde slått seg ned for en stund, som var både fra USA, Sør-Afrika og Spania. Jeg snakka for første gang ordentlig spansk med en spanjol, og det var jo egentlig en opplevelse i seg selv, og veeeldig annerledes fra Nicaspansk. Men egentlig gøy å merke forskjellene, så jeg skal lære meg å tilpasse meg, har jeg bestemt.

Dessverre skulle vi hjem igjen en eller annen gang, og denne gang ble det søndag ettermiddag. Etter litt henging på Iguana, måtte vi videre for å finne noe å spise før vi skulle dra, og det endte opp med å bli på flaskehuset, et hus pyntet med flasker, utrooolig kult. Her tok det dessverre litt tid å få maten, og imens kom alle flasehusets høns ut og hilste på, og for Kristina, som har fugleskrekk, var dette kjipt. Jeg, som den reddende engel jeg er, kom henne til unnsetning og jagde vekk hver eneste høne, til tross for et minimalt antall forundrede blikk fra beboere på øya. Men for all del, jeg skal ikke klage på å få jage høns, det var gøy!:)

Etter mye om og men kom nesten alle seg til León igjen, bare to måtte bli igjen pga mangel på plassreservasjon, man kan nemlig ikke ringe inn og bestille i Nicaragua, det er for mye forlangt. Men de kom seg hjem igjen i god behold bare et døgn senere, så ingen sure miner, og alle i god behold.









Ellers vil jeg bare anbefale Corn Islands og hele resten av Nicaragua såklart, og si at det MÅ oppleves. Hvis du tenker, ikke tenk, bare gjør det. Man må bare, man kan ikke sitte og angre etterhvert. Jeg skal tilbake flere ganger, du kan få bli med meg. Jeg mener det.

CornIslandselskbloggings!

Etterlengtet bildeinnlegg!

Trine klager mye på at jeg skriver lange innlegg for tida. Men, det begrunner jeg med at selv om det er mye å fortelle om en ting, så er det jo faktisk bare en ting det handler om, og da går det ikke å fortelle om denne ene tingen, f eks Ometepe, i mer enn ett blogginnlegg. Sånn er det bare. Da var det sagt.

Ellers tenkte jeg dette kunne bli bildeinnlegg, siden jeg har vært så flink å omsider få lagt inn bilder på pcen nå. Og! Det som enda bedre er, etter å ha vært på Ometepe og rundt omkring i Leon med desperat kamerabehov, men intet kamera rett og slett fordi jeg ikke kunne finne laderen til det, fant jeg den endelig! I toalettmappa mi faktisk. Så nå er to uker med irritasjon over mistet kameralader over, og jeg kan ta med meg kamera til Corn Islands, som vi er omtrent 15 nordmenn som kommer til å erobre i løpet av morgendagen. Dette blir bra!:)

Bilder vil komme fra det også når den tid er inne, men her er fra et av verdens vakreste steder, nemlig Ometepe. Jej!

Ometepe og alt det fører med seg

Det blir litt mindre blogging i forhold til hva jeg har lyst til når vi har kommet såpass langt som vi har her nede. Vi er inne i vår åttende uke, det er tre uker til skriftlig eksamen, fire uker til muntlig eksamen, og ifølge kjæresten til Jeanette, 33 dager til vi skal hjem og begynne på Latinamerikastudiereksamen. Akkurat de resterende dagene vil jeg ikke tenke på hvor få det er igjen av, for jeg har blitt så glad i plassen her at jeg aldri vil dra, tror jeg. Nå vil jeg selvfølgelig hjem igjen til venner og sånt, men jeg skulle ønske jeg kunne pendle ellernoe, på en måte som ikke var så dyr, og som ikke tok så fryktelig lang tid. Men, nå er det nå engang sånn at hverken verden eller livet er perfekt, så vi får rett og slett bare nyte tida som er igjen her nede, og samtidig tenke at hallo, vi lever i 2009, det er faktisk ikke så umenneskelig umulig å reise tilbake igjen.

Jeg syns vi har vært flinke til å oppleve resten av Nicaragua også her nede, jeg, ikke bare León. Til helga skal vi til Corn Islands, som ligger på østkysten av Nicaragua, og som visstnok er veldig idyllisk. Det blir gøy å skrive om når jeg kommer hjem, så vi tar det da:)

Men, siden vi har vært så flinke, så var vi borte denne helga også, nemlig på Ometepe, som er verdens største ferskvannsøy, beliggende i Lake Nicaragua, verdens fjerde største innsjø. Lake Nicaragua er også verdens eneste innsjø som har haier, nemlig oksehaier, som egentlig ikke er så veldig store, eller veldig farlige, de er bare 1-1,5 meter lange og kan maks bite av deg en arm eller et bein. Så null stress!

Uansett, vi har erfart at Ometepe er en fantastisk fin øy med fantastisk idylliske plasser å henge på. Vi bodde på Hotel Venecia, som lå på sørsida av øya, med en utrolig fin strand, flytebrygge og hammocker litt rundt omkring. Herliiig!

Turen til Ometepe startet klokka halv 5 om morgenen i León, hvor vi tok taxi til bussholdeplassen, for å ta minibuss videre til Managua. Denne minibussen var overraskende full til å skulle gå klokka halv 5 om morgenen, så jeg og Lene ble skvist sammen med to relativt store menn i baksetet, mens Ingvild og Jeanette fikk hver sin setekant på et par andre seterader. Jaja, tenkte vi, vi er i Nicaragua...

Da vi kom fram til Managua var vi overlykkelige for å kunne ta taxi med sitteplass til alle som også inneholdt pustemuligheter, og denne taxien tok vi i ti minutter omtrent, før vi dro videre med buss av amerikansk skolebusstil, som var hakket trangere, men vi hadde i det minste plass ved siden av hverandre, med litt bedre pustemuligheter enn på minibussen. Det som derimot var problemet her, var vår alles kjære Jeanette, som da vi begynte på bussturen, hadde et lite toalettbehov, men dette toalettbehovet skulle vise seg å bli større og større og enda ganske mye større fram til vi kom fram til Rivas to timer senere. Jeg var heldig og sov ganske store deler av denne turen, og da jeg våkna, fikk vi høre at det var fem minutter igjen til vi var framme. Jeg våkna til en jublende Jeanette, som satt og hoppa til hompene i veien, i tillegg til et lite ekstrahomp mellom hver veihomp. Egentlig ganske fascinerende å se på.

Men disse fem minuttene skulle vise seg å være av Nicaminutter. Det vil si ganske lange. Så stakkars Jeanette sleit skikkelig til slutt, der hun satt med hompinga si, og til slutt klarte hun ikke lenger å holde behovet inne, så hun begynte å stønne og bære seg, så det hørtes ut som noe annet enn en stakkars, tissetrengt jente som satt der... De fleste i bussen fikk med seg at det var ett eller annet som skjedde med Jeanette, så folk begynte å snu seg til tider, og ja, jeg vil tro de begynte å lure på hva som egentlig skjedde. Mange av de fikk vel oppklart det da vi fant ut at Jeanette bare måtte ut og spørre etter et "baño" med en gang vi kom ut av bussen, så en del begynte å trekke på smilebåndet. Men, man skal ikke være redd for å drite seg ut, for det skulle vise seg at en dame som var på bussen sto klar ved dørhåndtaket for å åpne og slippe ut stakkars Jeanette så fort som overhodet mulig.
Da vi omsider stoppa, og Jeanette kom seg ut ganske raskt, takket være denne fantastiske dama, ble vi stående og vente ganske lenge før hun kom tilbake. Vi hadde ikke helt lyst til å bli bekymra, for vi tenkte at hallo, når hun har måttet så mye på do, så kan det jo hende det tar litt tid... Og det skulle vise seg å gå helt fint, for Jeanette kom tilbake i fin form, og hadde fått lov til å tisse på et av det lokale markedets ansattoaletter, stappet fullt med avispapir og åpen dør i tillegg. Men må man, så må man, det fikk ihvertfall Jeanette erfare:)

Etter en taxitur, en båttur og en taxitur til, var vi framme på Hotel Venecia, og i løpet av alle disse turene hadde vi tilogmed fiksa oss guide for lørdagen. Derfor ble fredags ettermiddag kun brukt til avslapping, bading og soling, før vi skulle finne oss en fin plass å spise middag på og kose oss med en flaske vin og alt godt som er. Det skulle vise seg å være litt vanskeligere enn vi hadde trodd, for vi gikk oppover mot det som skulle være hovedveien, da vi fant ut at "oppover mot"-delen var ganske mye lenger enn forventet. Vi endte opp med å til slutt komme opp på hovedveien, gå et lite stykke, gå ned en annen vei, og ende opp på hotellet vårt igjen. Gå i ring-syndromet viste seg for første gang i Nicaragua, og da vi kom tilbake til hotellrestauranten og kelneren spurte om vi fant stedet han hadde tenkt på da han forklarte hvor vi burde gå, sa vi at neida, vi hadde bare gått en liten tur, meninga var å spise på hotellet hele tiden.

Utover det ble kvelden tilbragt med et glass vin i en fluktstol ved innsjøen, med jenteprat og alt som hører til, før vi tok kvelden tidlig, gikk og la oss, og gledet oss til guidet tur rundt omkring på øya dagen etter.

Dagen etter ble egentlig en ren suksess. Bra guide, bra vær, masse å se og masse å gjøre var tilsammen en herlig opplevelse. Vi klatra halvveis opp til den minste vulkanen på øya, Maderas, vi bada i et krystallklart vann som skulle gjøre oss yngre, vi fikk se en av de lokale katolske kirkene og en hel del steinutskjæringer som skulle være guder, og hadde det rett og slett helt fantastisk bra. Hovedmomentet denne dagen må vel sies å være da vi var på vei opp på vulkanen, der det var ganske bratt, og jeg klarte å snuble. Guiden spurte meg om det gikk bra, og jeg sa jada, det går helt fint. "Estoy bién, solo estoy embarazada", sa jeg, som skulle bety, jad, det går bra, jeg ble bare litt flau. Da jeg sa dette, ble guiden imidlertid helt forskrekka, og fortalte at det var forbudt at kvinner som var "embarazada" klatret i denne vulkanen. Jeg ble litt forskrekka jeg og, og begynte å lure på hva det var jeg kunne sagt. Da fortalte Ingvild at hun trodde kanskje embarazada kunne bety gravid, så det betydde jo da at jeg hadde sagt "jada, det går bra med meg, jeg er bare gravid". Hakket mer forståelig at han ble såpass forskrekka, da, men jeg har hvertfall lært meg hva gravid betyr.

Resten av lørdagen var som sagt fantastisk, med like bra kveld som dagen før, og omtrent like tidlig i seng. Det er ganske merkelig, men jeg har sjelden opplevd så mye og samtidig sovet så mye på en helg. Utrolig hva man rekker når man står opp tidlig om morgenen!:)

Søndag tok vi fin ferge tilbake til fastlandet, tokt axi til Granada der vi spiste lunsj og koste oss, før det bar tilbake til León igjen, og vi var alle fornøyde med en skikkelig bra helg. Takk, jenter, for knalltur!:)

Bilder får komme ut på Facebook, for kameraet mitt er mongo. Lang historie, som skal slippe å forlenge et langt blogginnlegg.
Bloggings, Runa

Nicaaaa

Det er kanskje ikke noe nytt, men Nicalife er fremdeles herlig. Nå har det ikke skjedd veldig mye siden sist, kun noen byturer, noen stranddager og et par forelesninger. Egentlig kunne jeg levd sånn her ganske lenge tror jeg, selv om det hadde vært litt trist uten Norge, siden det til syvende og sist liksom er hjemme. Men det har jo også med hva man er vant til å gjøre, og jeg tror egentlig Nicaragua kunne blitt hjemme etterhvert og. Men det er ikke enda, vi får se hva som skjer, tenker jeg.

Siden sist har det som sagt ikke skjedd så mye. I helga var vi på dagstur til Managua, kun for vestlig shopping sin skyld. Vi tilbragte dagen på Metrocentro, et kjøpesenter i vestlig stil, derfor også med relativt vestlige priser. Jeg fikk kjøpt meg kjole, øredobber og belte, og må innrømme at jeg egentlig var en smule misfornøyd med dagens innkjøp. Jeg hadde vel forventa noe mer, og alt det jeg fant var liksom enten ikke heeelt perfekt, eller litt for dyrt, eller bare merkelig. Men sånn er det noen ganger, og siden jeg bor i Norge og er ganske rik i forhold til de her nede, kan jeg tåle en dårlig shoppedag en gang iblant. Det er ikke så ille egentlig.

Utover det har det blitt noen byturer, som egentlig alltid ender opp med å være koselige. Onsdag var det som vanlig tid for konsert, kjempegod stemning og masse knall mennesker, og torsdag var det salsakveld. Dette var også ost- og vinkveld på Casa Colibri, hvor så og si hele Kulturstudiergjengen befant seg i trange omgivelser. Men umenneskelig koselig, det var det.
Etter en vellykket ost- og vinkveld bar det videre til Olla Quemada, hvor vi var klare for salsakveld. Dessverre var strømmen gått i løpet av den vellykkede ost- og vinkvelden vår, dette over hele byen, så da vi kom til Olla Quemada var det hverken musikk eller lys, derfor ble det litt vanskelig å danse salsa. Men ingen skal si noe på stemnningen. Det er faktisk utrolig koselig å sitte og prate sammen i mørket med et stearinlys, og stort sett bare se den man sitter rett overfor. Kos!:)

Ellers er Nicalife som sagt bra. Lekser blir gjort i ny og ne, forelesninger blir deltatt på, gruppeseminarer inneholder både presentasjoner og diskusjoner, og jeg har så og si funnet ut at sosialantropologi, det er virkelig noe for meg. Jeg tror det blir det jeg satser på i Oslo til høsten, med mindre noe helt annet skjer. Jeg syns det virker knall, og noe jeg absolutt kunne engasjert meg i. Så det blir spennende! Gleder meg til å begynne med sånne ting også.

Livet er rett og slett herlig, dere! Det blir de samme ordene for hver avslutning, men det er det jeg ender opp med å konkludere med. Life is good! Jej!

Bloggings!
Runus

Corinto!

Denne helga har vært tidenes beste. Fest på fredag, avslapping på lørdag og stranda på søndag. Bedre blir det ikke:)

For ja, lørdag ble en skikkelig rolig dag, som vi hadde planlagt lenge. Sto opp i 11-tida, dro ut på La Rosita for å spise frokost, og ble sittende der et par tre timer og bare slappe helt av. Deiliiig! Etter det gikk vi rundt omkring i byen, innom et par butikker, hvor Jeanette fikk kjøpt seg sko, også dro vi innom en bruktbutikk som vi ble i ganske lenge, hvor vi fikk kjøpt både shorts og dongeriskjørt og alt som er. Jej!
Da vi var ferdige i den butikken, hadde det begynt å regne noe helt syyykt, så vi løp rett over gata og inn på Via Via, hvor vi satte oss ned og venta på det skulle slutte å regne. Det tok sin tid, men etterhvert ble det ferdig, og da dro vi rett hjem og slappa av, før vi dro ut og spiste middag og koste oss, også dro vi hjem igjen og slappa av enda mer. Bra dagen derpå!:)

I går, altså søndag, skulle vi ut til en by som heter Corinto, sammen med noen kreftsyke barn og familiene deres, og denne turen var da til inntekt for de. Det kosta 500 cordobas, dvs ca 150-170 kr ish. Bra tiltak, syns jeg, og utrolig koselig!
Denne dagen starta da altså med at vi dro ut fra Leon ca halv 8 om morgenen, på en gaanske trang buss til å være 50-60 mennesker, og til at bussturen varte litt over en times tid. Meen, som jeg pleier å si, vi er i Nicaragua, og da er halve greia å faktisk skjønne det at man ikke er i Norge, og at ting ikke er som i Norge. Eller noe annet sted, for den saks skyld.
Uansett, etter en trang busstur var vi framme på stranda, og det tok sånn omtrent ingen sekunder fra barna så havet til de var i det. Herregud, så herlig å se noe sånt. Mange av de hadde aldri sett havet før, det var derfor vi dro på en sånn tur, fordi de rett og slett ville se havet før de dør. Så det å se de bade og kose seg på den måten var rett og slett helt fantastisk. Høres kanskje klisje ut, men sånn var det faktisk:)
Nå skal det sies at vi også hadde det ganske fantastisk der ute. Vi bada omtrent hele første halvdel av dagen, og lekte med barna, bygde sandslott og gravde ned folk. Gøøy! Jeg vil egentlig helst være barn igjen. Det er så mye kulere enn å være voksen. Eller hva det nå er jeg er.
Etter lunsj dro vi en tur rundt omkring i byen, som egentlig var veldig liten og lite innholdsrik, men det var nå hyggelig. Jeg og Ingvild var de eneste norske som gadd å gå tilbake til stranda igjen istedenfor å ta sykkeltaxi, så vi gikk sammen med de lokale folka som jobba for den kreftorganisasjonen. De var kanskje noen av verdens koseligste mennesker, så det var egentlig bare gøy, i tillegg til at vi fikk praktisert spansken vår, så stort bedre kunne det egentlig ikke bli.

Etter en lang dag på stranda var vi en fin gjeng solbrente nordmenn, stort sett alle var røde stort sett overalt, og stort sett alle har klaga over det siden, og jeg har hvertfall ledd litt av oss også, for vi fortjener det på en måte litt, sånn som vi holder på. Men så er klaginga også helt på sin plass, og litt koselig når alle gjør det, så det funker:)
Det var hvertfall en helt utrolig fantastisk digg dag på stranda, med helt utrolige fantastiske barn, og alt som er, så sånne søndager, og sånne helger generelt, vil jeg ha flere av. Egentlig tror jeg det blir mange flere geniale helger utover denne her nede, så jeg overlever nok:)

Slenger med en liste som Vera lagde over hva hun kommmer til å savne når hun drar fra Leon. Gøy:)

ting jeg kommer til å savne fra livet i león:
- å dele mat med førtiseks medstudenter. ingenting blir kastet når rester er fritt vilt!
- troperegnet - en perfekt unnskyldning for å sitte på rommet og gjøre ingenting
- å sovne på bussen hjem fra las peñitas
- sonias sarkastiske "de nada" etter å ha åpnet døren
- preguntasss?
- gekkosqueaking
- øyenbrynene til kassadama på la union
- en halv vannmelon til lunsj
- gallo pinto
- bo i kollektiv med herlige mennesker
- kinobesøk med ullteppe fra british airways
- panditas
- hengekøyer under palmer
- plátano-chips
- de blå skranglebussene
- gatorade på resept
- brus i plastpose fra pulperías
- brownie fra la rosita
- å sitte sammen rundt et stearinlys og gjøre ingenting når strømmen går
- ris til alle måltider, uansett
- nicaraguaneres syke klistremerkefetisj
- én film, én seng og seks klamme, kosesyke mennesker
- mecedoras
- å overhøre diskusjoner om spansk grammatikk til alle døgnets tider
- overraskelsen hver gang man ser andre, ikke-kulturstudierske hvite mennesker
- middag for 30 kr
- hester i gatene (som av og til spiser fra søppelbøtter)
- de syke rompene til prøvedukkene
- den fantastiske følelsen når lufta fra vifta treffer deg
- muy muy cheap mojitos
- dørmannen på iguana (Roger!)<3

Bloggings!

Fiesta en la playa!

I går var det fiesta en la playa for alle penga. Playaen var da der vi har studiesenter, og det var satt fram ekstra kjøleskap fylt opp med ekstra øl for anledningen. Knaaall! Og maken til fest har jeg virkelig ikke opplevd, tror jeg. Du kan forestille deg den beste festen du noen gang har vært på, og legge til en strand ved stillehavet, bading i brisen tilstand, tropenatt og solnedgang ned over Stillehavshorisonten, så tror jeg du får noe som kan sammenlignes med det vi hadde. Gud, så herlig. Rett og slett.

Denne festen var da en strandfest som begynte kl 1130 på formiddagen, og fortsatte utover dagen og kvelden, før vi ble kjørt tilbake til byen med buss kl 7 på kvelden. De sa de hadde erfaring med at det var mer enn nok tid, men for min del kunne vi egentlig blitt der over natta, så genialt fantastisk var det.

Nå skal det sies at nerder som vi er, begynte min LA-gruppe festen med halvannen times disposisjonsforberedelser. Vi har nemlig disposisjon til mandag, og hadde ingen andre muligheter. Liitt vanskelig å konsentrere seg skal jeg innrømme det var, men vi var flinnke og klarte det bra likevel. Jej!

Utover dagen ble det grilling og drikking, volleyballturnering og bading. Rett og slett helt idyllisk. Bading i brisen tilstand er egentlig helt fantastisk, når bølgene ikke er så gigantiske og formen bare er helt perfekt, kan det rett og slett ikke bli bedre.

Må forresten også få sagt at vi hadde quiz som Lisa, Ingrid og Jan Egil hadde vært kjempeflinke og laget, til inntekt for Barrilete, som er et fritidshjem for barn i Leon, og det var jo kjempegøy. Og smarte og flinke som vi er, så vant vi! Grupo Ochopussy jej! Så vi fikk medaljer og alt mulig, ikke måte på hvor flinke vi var.

Så utover kvelden ble det mer drikking, mer prating og enda litt mer bading, og da solnedgangen kom ned over Stillehavshorisonten ble det rett og slett helt fantastisk perfekt. Jeg og Ingvild, og sikkert alle de andre også, fikk stillehavsfølelse deluxe (type, herregud, hvor heldige er det mulig å bli? Vi har skole på stranda, bor i Nicaragua og bader i STILLEHAVET!), med tanke på hvor ekstra deilig det var akkurat denne kvelden, og livet var helt utrolig fantastisk.

Hjemturen var som sagt etter min mening litt for tidlig, men livet var jo så perfekt, så det gjorde ikke så mye. Planen var å spise middag for så å dra ut, men det ble sent, og middagen tok lang tid, så da vi var på vei ut var det ingen noe sted, og der det var noen var det ingen hyggelige, så vi endte opp med å dra hjem ganske tidlig, hele gjengen. Men det gjorde ikke så mye, for vi var stort sett ingen fyllesyke i dag, så det ble kun en helt fantastisk avslappende bydag med kafe og shopping, noe som passa meg perfekt. Livet er herlig, dere! Nica er best!<3

Strandfest i bilder:)
Må bare beklage at noen står feil vei, det er fordi pcen min er mongo. Men bedre med feile bilder enn ingen bilder!







Bloggings!

Olla Quemadaaaaa!

Da var nytt kamera på plass, til den nette sum av litt for mye, men sånn er det vel bare. Dessverre vil mitt kamera alltid være det perfekteste i verden, så helt topp er det ikke, men sånn er det bare. Det er jaffal supertøft med touchscreen og hele pakka. Så da var det i boks. Jej!

I kveld er det Olle Quemada igjen, sånn som i går. Men i går var det konsert, og i dag er salsakveld, så det er ikke helt det samme. Kvelden i går var egentlig ganske knall. Geniaaalt bra konsert, spør du meg, de spilte alt fra Bamba og Guantanamera til Pink Floyd, og allsidig som jeg er, likte jeg det meste. Bra kveld!

Og siden det er salsakveld i kveld, og salsakveld med få unntak pleier å være ganske bra, tror jeg at dette skal bli kos. Salsa er gøy, og det blir alltid litt dansing på meg uansett, og jeg har ikke opplevd å ha dansa med mange dårlige gutter her nede, så det blir bra:) Nå skal det sies mange andre har opplevd å danse med dårlige gutter da, så de fins, de også. Men jeg har hatt flaks. Hihi.

Den eneste grunnen til at jeg fortsatt skriver dette innlegget her, er eeegentlig at NicaraguaJeanette er treeeeig til å fikse seg. Hun kom hjem fra salsatime litt før halv 8, og ba meg komme bort til dem halv 9! Det føler jeg er for mye å be om. Jeg har kjeda meg leeenge. Men, siden jeg gjør alt for NicaraguaJeanette, så får det vel bare bli sånn. (NicaraguaJeanette er Jeanette som jeg henger med i Nicaragua, men siden jeg har to Jeanetter, så heter hun NicaraguaJeanette, bare så det er sagt.)

Jess, jeg føler det var det jeg gadd å skrive, selv om jeg fremdeles har 20 minutter igjen, OG jeg må vente på Agnete som også er treeeeeig. Men mer kan man ikke skrive hvis man skal unngå klaging, og det skal man, så vi blogges!

Runus

Salsa!<3

Nicalife er fremdeles digg. For de som er enda mer nysgjerrige, har jeg endelig fått somla meg til å legge ut flere bilder på Facebook, så følg med der. Også tenkte jeg å bli flinkere å legge ut ett og annet bilde her også, men jeg må dessverre meddele at kameraet mitt har blitt ødelagt, så det blir ikke mange nye bilder før jeg får kjøpt et nytt et. Men det har jeg planer om å få gjort ganske fort da, så vi får satse på at det ikke tar altfor lang tid, og at jeg skjønner selve kameraet relativt fort også. Også tenker jeg sånn, at et kamera i Norge koster 1000 kr ish, det gjorde hvertfall mitt nåværende kamera rundt juletider i fjor, selv om jeg ikke kjøpte det da, og da tenker jeg at stort dyrere enn det kan det jo ikke være her liksom. Vi er faktisk i Nicaragua. Så dette skal vi fikse! Så skal jeg også få med meg Jeanette på å fikse kamera til meg, for Jeanette har gått fotolinje på folkehøyskole, og kan dette her. Hvertfall bedre enn meg.

I dag har jeg vært på salsakurs! Jeg digger salsa. Salsa er det beste i verden omtrent. Det som er ganske knall, er at mange av de som var med i begynnelsen har begynt å backe ut litt, så vi blir færre og færre, og for folk som er relativt dårlige (les: elendige og komplett uten koordinasjon), som meg, er det veldig deilig at det ikke er så mange i timen, for da får vi sett bedre hva læreren gjør, og læreren får sett bedre hva vi gjør. I tillegg matcher vi bedre med gutter og jenter, så ting går opp, og i det hele tatt funker det bedre med færre i en dansetime, naturlig nok.

I dag gikk det riktignok ikke så mye bedre selv om vi var få da. Jeg har følt jeg har fått til salsa sånn relativt greit de siste timene, men i dag fikk vi en smule vanskeligere koreografi å lære oss, og siden jeg i forrige time dansa med en latinodanser, type sykt flink, så ble det en liten nedtur å danse med en klassekamerat idag, med tanke på ferdighetene, liksom.
Så skulle da danselæreren hjelpe meg litt, så han jeg dansa med fikk danse med ei annen ei, og jeg fikk danse med læreren, men han måtte repetere så mange ganger uten at jeg skjønte noe som helst, så til slutt virka det som han ga opp litt, og gikk en annen plass. Jaja, tenkte jeg, da, da får jeg bare prøve meg litt fram på det jeg kan. Men etterhvert virka det som han fant ut at åkej, Runa må også få lære seg litt, og da prøvde vi på en ny koreografi, og den var jeg knall i!:D Så da fikk jeg høre "Eso! Eso! Eso!", som betyr "Sånn ja! Sånn ja! Sånn ja!" når jeg gjorde det riktig, og da ble det gøy igjen:) Så jeg føler salsa er noe jeg vil fortsette med. Det er liksom noe å gjøre, pluss at det er grei trening, og det er knaaallgøy. Og i tillegg får jeg trent meg litt til salsakvelder ute på byen, noe som ikke gjør noe, for jeg trenger å få øvd meg litt, for hver gang jeg danser med folk som ber meg opp, begynner de å kurse meg skikkelig. Det er litt småflaut, så noen trinn å brife med hadde ikke gjort så mye. Jej!

Så ja, salsa er rett og slett knall. Salsa er herlig, salsa er kanskje tilogmed litt av meningen med livet. Dra seriøst til Latin-Amerika og lær deg salsa, det er så fantastisk. Så dans salsa! Det ble meningen med dette innlegget.



Salsabloggings!

Update: Matagalpa og Laguna de Apoyo!

Åkej, det har skjedd litt for lite her inne på ti dager, så jeg prøver meg på en oppdatering, jeg.

Siden sist har vi vært i Matagalpa, hengt i Leon, og vært ALENE i Laguna de Apoyo! Det var egentlig ganske knall, alt sammen.

Matagalpa er en liten sånn fjellandsby oppover i fjellene, naturlig nok, i Nicaragua. Det tok et par-tre timer å kjøre dit fra Leon, og var egentlig en skikkelig hyggelig plass. Vi bodde på en kaffeplantasje der oppe, som egentlig var like mye en gård som en kaffeplantasje, med masse geniale dyr. Vi fikk se aper, dovendyr, geiter, kyr, griser og okser. Også fikk vi i tillegg bade i en foss som befant seg i området, som jeg tror kan ha vært et naturreservat, og det var jo rett og slett helt vidunderlig. Litt kaldere enn Stillehavet, men det gjorde ikke noe som helst.

Siden Matagalpa lå oppe i fjellet, så var det kaldere der enn i Leon, og det var egentlig skikkelig deilig. Det var sånn genservær på kveldene, og på natta frøys jeg rett og slett litt for mye. Men med tanke på at vi er vant til både dager og netter med 35 grader pluss, så gjorde det ikke så veldig mye, det funka helt greit med litt kulde akkurat den helga.

Denne uka har gått med til litt mer skole, vi har hatt våre siste forelesninger i Latinamerikastudier, så nå skal vi gå over på seminarer. Det tror jeg blir spennende. Vil tro det blir litt mer diskusjoner og sånt, så jeg gleder meg egentlig til det. Selv om vi har hatt verdens mest geniale foreleser da, så det er jo trist å slutte med han. Men sånn er nå det..

I helga var jeg, Jeanette, Ingvild, Silje og Vilde på alenetur til Laguna de Apoyo! Det er et gammelt vulkankrater som det på en eller annen måte har havna masse vann i, så det er rett og slett en gigantisk innsjø med varmt vann. Varmt vann vil si 27 grader, og selv om ikke varme akkurat er noen mangelvare her, så var det deilig å bade i:)
Vi bodde også på verdens koseligste hostel; Monkey Hut. Det lå rett ved denne innsjøen, og hadde sykt bra utsikt over den, med hengekøyer, hammocker og gyngestoler, og det var rett og slett så idyllisk at man bare kan forestille seg det. Deilig!
Så var det selvfølgelig spennende å være på tur alene også. Litt av en utfordring egentlig, å drive og skulle finne veien i en mellomamerikansk storby, og rundt forbi og i det hele tatt, og jeg skal innrømme at jeg ikke var den flinkeste, så vimsete som jeg er. Men vi har heldigvis Ingvild, Vilde og Silje, som var de flinkeste, så gikk jeg og Jeanette og surra litt mer i bakgrunnen, som er det vi kan best:) Og bare så det er sagt, det er vi innmari stolte av!

Jeg fikk også kjøpt meg hengekøye, for i Masaya, som er en av de nærmeste byene til Laguna de Apoyo, har de et sånt sinnsykt bra marked. Så hadde vi hørt noen rykter om at det var et marked først og fremst for turister, og et for de lokale, og vi ville selvfølgelig dra på det lokale, det er jo gjerne gøyest. Så hadde vi også snakke med ei på dette hostelet vårt, som sa at vi burde dra og se på turistmarkedet først, også kunne vi dra til det lokale etterpå. Så det gjorde vi. Og turistmarkedet hadde masse flott, hengekøyer, malerier, smykker, sko, i det hele tatt. Men jeg tenkte at jaja, dette får jeg jo enda mer ordentlig på det lokale markedet, så jeg venter litt.
Da vi kom til det lokale markedet, fant vi omtrent ingenting annet enn kjøtt, ost, fisk og sånne klær de bruker her. Ikke sånne klær vi bruker, altså. Så vi tusla rundt der en stund og ble beglodd, før vi fant ut at åkej, vi drar tilbake til turistmarkedet igjen, så drar vi hjem ganske kjapt etterpå det.
Og det gjorde vi, og jeg fikk kjøpt meg hengekøye, og alt ble bra. Så var det på tide å dra hjem igjen, fant vi ut, så vi kom oss på en minibuss som skulle til Leon, betalte de 12 kronene det koster å dra en halvannen times tur med buss, og så kom vi oss omsider hjem igjen, etter å ha vært flinke jenter ute på oppdagelsesferd i Nicaragua.

Dette med at vi hadde vært så flinke og sånt, tok jeg, Ingvild og Jeanette og feira med å dra på Mediterraneo, en av byens bedre restauranter, og delte en flaske vin, spiste god mat etterfulgt av dessert. Det har vi ikke gjort før her nede, så det fortjente vi, fant vi ut:) Og det at dette koselige måltidet kom på 99 kr eller noe sånt, gjorde det ikke verre.

Moralen i denne fortellingen; Nica er like herlig, like verdt å oppleve, og nesten like mye igjen å se for min del. Og det skal bli sett!

Bloggings!
Runus

Spansk, El Cristo de Palacaguina, Olle Quemada og regntid!

Ting er egentlig så herlig her nede at jeg syns jeg er litt for heldig i forhold til hva som er bra for meg. Det er liksom toppen av glede, føler jeg. Hvor klisje hørtes ikke det ut, egentlig? Uansett, det er bare knall. Jeg trodde alltid at folkehøyskoleåret liksom var toppen for meg, at det ar det beste jeg noen gang skulle ha, men jeg må innrømme at om ikke annet, så er dette på lik linje med Skirings akkurat nå. Ikke misforstå, Skirings er best i verden uansett, men det er dette også.

Jeg føler jeg begynne å kunne mer og mer spansk nå. Snakker spansk med de jeg har blitt kjent med som snakker spansk, som ikke er så altfor mange, siden vi er en svær norsk gruppe, men noen er det da. Nå kan jo flere av de jeg snakker med engelsk da, men det er noen som ikke kan ett ord av det også, og de er det ekstra gøy å snakke med, for da må jeg jo rett og slett komme fram til noe å si på spansk. Så dette blir bra, tror jeg.

I dag har jeg lært en spansk sang i spansktimen. Det vil si, vi har hørt den ca hver gang vi har vært ute til nå, og mange ganger i tillegg til det, og vi syns den er knall, så jeg ba læreren vår om å lære oss den i timen i dag. Og det gjorde hun!:) Hun er forresten knall, hun heter Jaqueline og er koseligst i verden.
Uansett, sånn går altså denne sangen, egentlig bare refrenget da, men still:

El Cristo de Palacaguina

Cristo ya nació, en Palacaguina
De Chepe Pavõn, y una tal maría
ella va a plachar muy humildemente
la ropa que goza la mujer hermosa
del terrateniente

Dette er altså da en sang om at Jesus ble født i Palacaguina, som er en by i Nicaragua (tror jeg...), av Chepe Pavón, og Chepe er et kallenavn for José, mens Pavón er etternavnet. Og en tilfeldig maría, som det står så fint her. Hun vasker klær til kona til en terrateniente, som visstnok er en rik, ofte hvit, mann som eier store jordområder, har mange damer på si osv. Interessant, ikke sant?:p
Neida, men melodien er fiiin! Og jeg digger sangen. Jeg kan se for meg at den er av samme rang som "Mellom bakkar og berg" hjemme hos oss, men Kulturstudier er da kulturelle, så hvorfor ikke.

I kveld er det salsakveld igjen! Jeg har begynt å digge de kveldene. Selv om det er andre gang jeg er der i kveld da, men likevel. Det blir bra:) Salsa er så mye morsommere å danse ute på byen enn på selve kurset, selv om det er greit å lære seg trinnene og rytmen og sånt. Apropos salsakurs, så skulle jeg egentlig ha det i dag, men vi ble ditcha av læreren. Sikkert fordi han var ute på konsert i går og ble bakfull. Det var vi og nemlig, og vi så han. Busted!
Uansett, så føler jeg ikke det gjorde så innmari mye, for da fikk jeg bedre tid til å blogge og dusje og gjøre alt som trengs å gjøres før jeg skal ut. Olle Quemada er virkelig the place to be, har vi funnet ut, så det er der vi henger noen ganger i uka. Og Olle Quemada er verdt å henge på, så hvis noen skulle havne i Leon en gang i framtida, lei rom på Casa Iguana og ta taxi til Olle Quemada, for så å henge på Oxygen etterpå. Det burde bli en bra helaften.

For å snakke om noe annet enn festing, så ser det ut til at regntida har begynt så smått nå. I går regna det noe helt sinnsykt inne i Leon hele dagen, og enda mer sinnsykt på kvelden. Det var virkelig insane, heldigvis regna det ikke så mye på stranda på dagen, der jeg hang, så det gikk fint.
Men da vi kom inn til byen igjen og skulle dusje, så hølja det ned. Så vi fant ut at vi like godt kunne dusje i regnet fra taket, som å dusje i dusjen, så det gjorde vi. Og det er det beste trykket jeg har opplevd her nede siden jeg kom, så det anbefales!
Forøvrig så regner det akkurat like mye nå også, så kanskje jeg skal ta en til utendørsdusj. Vi får se. Det er hvertfall deilig, for det er skikkelig tropestemning av dette været her:) Legger ut bilder på facebook av det og masse annet så fort jeg gidder, hvis dere maser, tror jeg det hjelper.

Men nå er det om ikke så lenge Olle Quemada og andre ting para mi, så hasta luego, amigos! Sjekk, jeg eier i spansk:)

Nica<3

I Norge, så er nå tida for å begynne å bli litt smålei av å ha begynt på skolen igjen, man har kommet inn i rutinene og er ferdige med å danne seg nye inntrykk. Man danner seg vaner som man opprettholder, og de består ofte av å løpe til bussen i regnværet, smøre seg en brødskive som man tar med på veien, og ta tak i mobilen i det man går ut døra.

Merkelig nok består Nicalivet av mange av disse vanene, men på en så utrolig mye bedre måte. For det første, så blir man ikke lei av skolen. Skolen er gøy! Skolen er herlig og interessant, og ikke minst, skolen er på stranda. Man gleder seg til å gå på skolen her nede, man gleder seg til å ha Latinamerikastudier, sånn at man kan bruke litt mer av det man har sett i gatene, man gleder seg til å ha spansktimer, for å kunne praktisere mer etterpå, og man gleder seg til forelesningene for å få en avkobling fra strandlivet i skolegården.

Noe som gjelder i Nicaragua like mye som hjemme, er dette med å løpe til skolen omtrent med en skive i hånda. Det er hvertfall ikke langt unna. Jeg står som regel opp mellom halv sju og kvart på sju, da rekker jeg fint frokost og rydding før jeg skal ut døra sånn kvart over sjuish. Dessverre blir jeg som regel litt forsinka, så den blir gjerne noen minutter over halv i det jeg kommer inn i forelesningssalen. Derfor blir det småjogging til skolen, men det gjør egentlig ikke så mye det heller. For på vei til skolen ser man så utrolig mye gøy. Folk åpner butikker, gjør klar matpakkeboder i gatene, barn i skoleuniform går, om enn litt saktere enn oss, bortover veiene for å komme seg fram. Nicalivet er tranquila (rolig), og folk tar det med ro. Foreleseren vår sa at han egentlig likte hvordan vi har tilpasset oss nicaraguansk livsstil, ved å slentre inn døra til forelesningssalen fem minutter for seint som om det skulle vært den naturligste ting i verden. Det er jo faktisk feltarbeid det er snakk om, her nede, så egentlig er det utrolig lærerikt å komme noen minutter for seint:)

Nei, Nica er rett og slett herlig. Mennesker er herlige, gatene er herlige, været er herlig, alt er rett og slett herlig. Når jeg står opp om morgenen våkner jeg av kolibrier som flyr rundt her, og om kvelden sovner jeg til gekkoer som klikker rundt omkring. I dag i spansktimen satt vi i stråhytta vår, og plutselig så vi en iguan som vandret rundt i hagen. Og da vi var i San Juan del Sur, fikk vi besøk av en krabbe som lå bak søppelbøtta. Det er rett og slett helt merkelig å være her, og litt småekkelt, kan jeg vel innrømme, men gud, så gøy det er.

Jeg liker Nicaragua, så enkelt er det. Nicaragua er herlig. Jeg syns Norge burde bli mer som Nicaragua, litt mer åpent, litt hyggeligere, litt mindre stressende, og gjerne litt varmere. Her kunne jeg rett og slett slått meg til ro for en ganske lang stund, tror jeg. Vi får se om det skjer, men jeg er hvertfall rimelig fornøyd med oppholdet mitt så langt:)
Ikke for det, jeg har vært ganske bekymra for å få en treukerskrise rett i fanget, men jeg begynner å tro at jeg kan se langt etter den. Det hadde ikke vært meg imot egentlig, for jo mindre som ødelegger tilværelsen her, jo bedre er det.

Nei, Nicalife er digg. Nå skal jeg legge meg og glede meg til å våkne til det igjen.
Filosofisk bloggings denne gangen, men sånn må det jo bare bli.
Natt!

San Juan del Sur!

Livet er fremdeles herlig i Nica. Nå er vi ferdig med uke to, og tida har gått sykt fort. På en måte virker det som om vi har vært her et par måneder, men samtidig virker det som sånn, omtrent et par dager siden første uka. Det er vel fordi det er en hel haug med nye inntrykk å fange opp, og fordi det er myye som skjer. Men det er herlig, og vi digger det:)

I helga var vi i San Juan del Sur, som er en strandby ganske nært grensa til Costa Rica. Det var mest av alt et turiststed, med en million turister og dyre restauranter, og nest mest av alt et partysted, med masse uteplasser å henge på om kveldene. Vi fant oss Iguana, som var en knall plass å henge, der den millionen med turister også hang. Nå er jo vi også turister da, så det gjorde ikke noe det.
Jeg, Jeanette, Ingvild og Agnete bodde på Casa Feliz, et knall hostel med umenneskelig mange kule folk. Noen av naboene våre var tre gutter fra New Zealand, som rett og slett var umenneskelig kule. En bra icebreaker med dem kom lørdag kveld, da vi ubehagelig nok fant en krabbe på rommet vårt, som de etter mye om og men hjalp oss å få ut derfra. Også inn igjen. Også ut, og der ble den, helt til den havna i dusjen. Men det gjorde jo ikke noe, for vi skulle bare sove, og da jeg dusja der i morges, var det ihvertfall ikke noen krabber der.

Etter denne episoden var en kveld på Iguana med disse newzealanderne og et stort antall andre turister helt på sin plass, så der ble vi til det ble sent, og enda litt lenger. Da klokka hadde passert halv tre ble Iguana stengt, og alle unntatt oss, flinke som vi var, dro til Jungle Room. Men, som sagt, vi holdt oss unna Jungle Room, det hadde nok hverken jeg, Ingvild eller aller minst Jeanette hatt særlig godt av. Så vi kom oss hjem, etter en del om og men, og da var det godt å kunne legge seg etter en del krabbebekymringer, som endte med, som sagt, at krabba ble funnet død i dusjen. RIP.

Uansett, backpackere er herlige mennesker. Newzealandere er knall, australiere er morsomme, engelskmenn er hyggelige og amerikanere er gøye. Folk er generelt helt fantastiske i Nicaragua, enten de er locals eller turister eller hva de enn er. Mesteparten er ihvertfall hyggelige. Etter en fin kveld på byen har folk en tendens til å bli litt for hyggelige med en litt for beruset Runa, så heldigvis har jeg gode venninner som er flinke til å passe på meg, og jeg er ganske flink til å passe på meg selv også, om jeg må si det selv. Selvkontroll er bra å ha, så det har jeg fått tak i masse av. Så etter en så knall helg er jeg på plass i Leon igjen, og jeg har det bedre enn aldri før. Lik det eller ei!:)

Uansett, framover består Nicalife av en hel haug med skole, nesten litt for mye, men siden den også består av salsakurs, konsert og salsakveld, og alt dette opptil flere ganger i uka, tror jeg at jeg skal overleve. For ikke å snakke om at den består av 37 grader og skyfri himmel hver eneste dag, og at dette nytes på et studiesenter med hengekøyer, palmer og stråhytter, og at hvis man skulle ønske det, så er det bare å ta seg en øl mellom forelesningene, eller til middag, eller enda seinere, hvis det skulle være ønskelig.
Tenkte bare jeg skulle nevne det, sånn at dere der hjemme kan kose dere med å tenke på meg:)

Jeg vil forresten gjerne sende postkort! Gi meg adresse, og kort er på vei!

Nå er det leggetid for Runus, og imorgen er det ny forelesning i Latinamerikastudier, før det er ut til studiesenteret og sole seg. Life's good!

Bloggings,
Runa

Hverdager:)

Åkej, jeg skal prøve å få oppdatert litt framover, men kanke love noe, for det er endel å gjøre på skolen nå. Vi har forelesninger hver dag, tre i Latinamerikastudier og to i spansk, i tillegg til at vi har tre gruppeundervisninger i spansk i uka, pluss at vi må lese oss opp til alle forelesningene, og gjøre lekser til gruppeundervisningene. Og i tillegg til det har vi noen bøker som inngår i pensum som vi må lese, blant annet en bok som heter "Central America - A nation divided" i Latinamerikastudier. Jeg har lest forordet, og den virker sykt interessant, men det er innmari tungt stoff også. Så det er bare å jobbe på!

I går hadde vi første forelesning i Latinamerikastudier. Foreleseren er seriøst helt knall! Han er så utrolig engasjert, og han forklarer ting så engasjerende, samtidig som han gjør det såpass enkelt at vi skjønner alt sammen, og vil skjønne enda mer liksom. Kjempegøy! Og i morgen har vi enda en forelesning, så det gleder jeg meg til. LA-studiene er liksom det tyngste å jobbe med, selv om det gir minst poeng, men det er virkelig det beste også. Spansk er gøy liksom, men det er best å bare snakke, ikke nødvendigvis like kult å lære all grammatikken, selv om det må med, det også.

I går kveld var jeg forresten på salsakurs! Herregud, så gøy det var. Kjempeslitsomt, riktignok, man skulle ikke tro at å bevege litt på beina og vri litt på hoftene skulle være så tungt, men det er det faktisk. Men det var egentlig skikkelig deilig å få bevegd litt på seg også, oppi disse late dagene:)

Ellers har jeg hatt spansk i dag, både forelesning i grammatikk og gruppeundervisning med litt mer praktisk arbeid. Det funker fint, jeg merker at det er litt mindre slitsomt å høre på hva læreren sier nå enn det var første time, selv om hun bare snakker spansk og ikke kan ett ord engelsk. Det handler vel om å omvenne seg, det også, og jeg føler jeg er på god vei:) Så dette blir bra! Jej!

Etter skolen hadde vi "la noche cultural" med et kulturelt innslag om Diatona-dukker eller noe sånt. Hvertfall en viktig del av nicaraguansk kultur, type troll i Norge, forsto jeg det som hvertfall. Så hadde de dans for oss, som er en slags parodi på de rike som bodde i Leon i gamle dager, ganske gøy å se på. Og etterpå fikk vi prøve, jeg husker ikke hva det jeg var het, men det besto i å holde en stang med en slags lanternelignende sak på toppen og danse rundt med den. Skal få se om noen tok bilde av meg, det må jo ha sett fantastisk ut liksom:p

Etter det fikk vi bestilt hostel til vi skal til San Juan del Sur til helga, så nå er det meste klart for det også.
I tillegg har vi fått informasjon om frivillig arbeid på en slags skole- og fritidssak i byen, med masse barn i alderen 1-13 år som liker at vi kommer og hjelper dem. Det hørtes ut som noe av det koseligste man kan gjøre i hele verden, så det vil jeg virkelig få med meg. Det kan bli litt travelt, med både salsa, frivillig arbeid, studier og rett og slett det å leve også, men jeg tenker sånn at hallo, hvor mange ganger i livet studerer man i Leon? Ikke så veldig mange, tenker jeg da, så jeg prøver å benytte meg av det som er mulig her.

Som om ikke alt dette her var nok, så var jeg, Agnete, Jeanette og Ingvild så flinke at vi lagde oss kyllingsalat til middag, og koste oss virkelig på Casa Colibri. Det ble den nette sum av 60 cordobas per person, dvs 20 kr, og det gikk fortere, og var så mye bedre, enn restaurantmat, så det må vi gjenta, fant vi ut.

Men nå er klokka halv tolv her, og jeg skal opp om sju timer, og etter å ha vært så flink som jeg har vært i hele dag, kommer jeg sikkert til å sovne før jeg får lagt meg ned. Så vi får se hva som skjer med oppdateringer framover, håper det blir noen, for det er gøy å fortelle de som gidder å lese:)

Natta!

Liv!

Åkej, nå har det ikke skjedd noe her på et par dager, for det har nemlig ikke vært internett her. Ikke strøm heller, til tider. Heldigvis bor jeg på Casa Iguana, som er det beste, så her var vi bare uten strøm en times tid. De på Colibri, derimot, måtte klare seg uten vifte et helt døgn. Så Casa Iguana er best
Men jeg har vært så flink at jeg skrev blogginnlegg på word, så det slipper å bli et langt et. Satser vi på, jaffal.

Festen på fredag var hvertfall knall! Masse koselige mennesker, det var jo egentlig bare oss og de som jobber i Kulturstudier, men de var nå hvertfall koselige. Også var det masse gøy musikk, blant annet abba, og selvfølgelig salsamusikk. Og jeg dansa så mye salsa! Det var sykt gøy! Skal ha min første salsatime på mandag (i morgen), så det gleder jeg meg til nå.
Det ble selvfølgelig en tur på byen også, vi dro på Oxygen, som visstnok er en bra plass. Møtte masse nicaraguanere, og jeg fant ut at de er gøy å dra på byen med.


Ingvild, Jeanette og meg:)

I går ble egentlig bare en bra dagen derpå. Slappa av en del, tok en tur i byen, dro på café La Rosita, og tok det helt med ro, sånn egentlig. Også var vi på en vegetarrestaurant på kvelden, som var skikkelig koselig. Så jeg fant ut at det å være litt smådårlig etter en tur på byen i Nicaragua egentlig ikke er så fælt.

I dag har vi vært på vulkantur! Vi dro herfra halv 8 i morges, og skulle altså da til vulkanen Cerro Negro, som er en av mange aktive vulkaner i området her. Cerro Negro er 159 år gammel, og hadde sist utbrudd på 90-tallet engang, husker jeg riktig tror jeg det var i 1996.

Folk som surfer ned vulkanen

Det var utrolig gøy da! En ganske lett oppovertur, egentlig, litt tungt å gå i vulkansteiner, men det gikk helt fint. Så da vi kom opp, var det egentlig bare å ta bilder, for så å gå ned igjen. Men den nedoverturen tror jeg er noe av det morsomste jeg har gjort i hele mitt liv. Istedenfor å faktisk gå nedoverbakke ned igjen, skata vi ned på siden av vulkanen, det gikk utrolig fort, og det var omtrent som å ake på beina. Herregud, det var gøy. Jeg følte meg skikkelig proff, så jeg tror jeg har talent for vulkanskating.

Etter den nedoverturen hadde alle knallfine legger dekket av vulkanaske, så en dusj etterpå var greit. Men siden alle skulle dusje på en gang, og vanntilførselen i Nicaragua ikke er helt knall, så tok det ganske lang tid å få dusja. Vannet stopper ofte opp sånn nå og da, så man må ha litt tålmodighet, har vi funnet ut. Vannet er for så vidt kaldt også da, men det er bare deilig, for det er jo så varmt her at det er nesten umenneskelig.

Nevnte isted at vi ikke har hatt internett på en stund. Det er det en morsom historie bak.
Den kvelden vi hadde fest, nemlig, var jo en fredag, og da er det mange som fester. Da var det en mann som hadde fyllekjørt rundt i gatene i Leon, og han hadde klart å kræsje inn i en sånn strømførerstolpe med bilen, og fått hele stolpen velta over bilen. Tror det gikk bra med han da, har ikke hørt noe annet hvertfall.
Men dagen etter kom det jo et elektirkerfirma med bilen sin og skulle fikse dette her. Men når de skal fikse dette, klarer de å kræsje inn i stolpen ved siden av, sånn at de velter denne stolpen over firmabilen sin. Så ting tar litt tid, her i Nicaragua. Folk soser, mer enn meg til og med. Men jeg skal lære meg å leve med det, for en så avslappa livsstil tror jeg det er sunt å ha.

Uansett, nå er det soving på g. I morgen skal vi ha våre første forelesninger i Latinamerikastudier, det blir spennende. Håper vi har bra foreleser

Natta!

Fiesta!

Etter fem dager her i Nica, er det klart for bli kjent-fest! Det skal starte om en times tid, klokka sju lokal tid! Jej!

Ellers har vi hatt introduksjonsdag i dag, med forelesninger om Nicaragua før og nå. Det er seriøst utrolig interessant! Gleder meg til å komme igang med Latinamerikastudier også. Tror det blir minst like bra som spansk egentlig, for det er jo faktisk samfunnsfag, som liksom er min greie, føler jeg.

Jeg har begynt å få litt hjemlengsel da... Kjenner at jeg savner venner og TusenFryd og sånt, og er litt sånn skummelt at det er en stund igjen. Men altså. Det går vel over, tenker jeg. De jeg har hjemme er jo der når jeg kommer hjem igjen, og i mellomtida skal jeg ha det herlig her. Det har hvertfall vært en herlig begynnelse:)

Dette blir bra! Og i kveld blir herlig!:D
Hasta luego!

Buenas noches:)

Nå er vi altså snart ferdig med vår fjerde hele dag her nede. Og det er knall!:)
Det er godt og varmt, nesten litt for varmt, hengekøyene er fremdeles like gode å ligge i, folk er like kule, vannet er like deilig, bortsett fra at det begynner å bli kaldt, og sånn egentlig er livet herlig her nede:)

I dag hadde vi vår første gruppeundervisning i spansk. Jeg er på gruppe med Vilde, Ingvild, Hanne, Christine og Olof, og læreren vår snakker bare spansk! Egentlig er det skikkelig knall, for det blir så utrolig effektivt. Etter den ene timen vi har hatt, føler jeg at jeg skjønner skikkelig mye. Så forhåpentligvis kommer jeg fort inn i litt mer flytende spansk enn det jeg kan fra før.

Nå blir det ikke et veldig langt blogginnlegg, for jeg har lekser som må gjøres og forelesninger som må leses gjennom, men jeg må vise fram noen bilder for å skryte, selv om de ligger på facebook også.

Første skoledag!

Åkej, jeg har fått beskjed om å legge ut bilder av mange her, og det skal jeg prøve å få gjort. Det er bare det at jeg liker ikke så godt å drive og laste opp bilder på pcen, så jeg utsetter det til det er litt flere å legge inn. Men akkurat nå fikk jeg en klok påminnelse om at TENK om jeg mister kameraet på en eller annen måte! Det hadde vært kjedelig det. Så snart skal det komme bilder! Lover!

I dag har vi vært på studiesenteret for første gang. Det var rett og slett idyll:) Skolegården vår besto av palmer,hengekøyer, stråhytte og badestrand rett ut til Stillehavet. Har ikke hatt noen annen skole enn en test idag for å se hvor flinke vi er, og jeg havna på gruppe 8 av 9 på nybegynnerspansken! Det betyr at jeg er på den nest beste gruppa, har vi funnet ut. Jehej! Så dette blir bra.

Etter noen timer med bading og soling og bølging på studiesenteret, dro vi tilbake til Leon og fikk nok en omvisning i byen. Da stakk vi innom noen sånne studiesentre som tilhører universitetet i Leon, og det beste med de er at det er aircondition. Men bortsett fra det virka det sånn passe da, det var visst ikke lov å ha på seg shorts og singlet der, man må være litt mer forsiktig med hva man har på seg liksom, så vet ikke hvor mye jeg kommer til å henge der. Men får se!

Ellers har jeg spist en bedre middag på en plass som heter noe sånt som Bar Baro, der vi fant ut at dette måtte være en rikmannsplass av noe slag. Det fant vi ut både fordi det var "dyrt", type 60 kr for biff, og fordi det hang folk der som så "rike" ut.

Nå skal jeg snart sove! Vi skal dra herfra ti over sju i morgen tidlig, så det blir tidlige morgener på oss. Jeg har for første gang i mitt liv blitt påtvunget A-menneske, og det funker! Våkna tidlig i dag og, 0620 for å være nøyaktig, og hadde ikke store problemer med å stå opp. Det er egentlig ganske deilig, for det blir så varmt å sove uansett, så det er like greit å stå opp. Men det er fremdeles litt vanskelig å legge seg seint nok om kvelden da, for vi blir så trøtte så tidlig, både pga varmen og fordi det henger igjen litt jetlag, tror jeg, så vi prøver å være flinke og være våkne litt lenger enn det som er greit liksom. Men det kommer vel:)

Ellers håper jeg dere har det kaldt og fint hjemme. Det har ikke jeg:)

Jej!

Framme!

Da var jeg her! Sitter nå på Casa Iguana, med sånn omtrent 35 grader kan jeg tenke meg, og slapper av i en gyngestol i skyggen sammen med noen av de andre. Har det ganske idyllisk, sånn egentlig:)

Vi kom fram i går etter 23 timers reise, tror jeg vi kom fram til. Da var klokka 10 på kvelden her, men siden Nicaragua ligger åtte timer bak Norge, så var vi på en måte vant til at klokka var 6 om morgenen, og det var ganske nøyaktig et døgn siden vi hadde stått opp, så vi var ganske slitne, egentlig.

Denne fantastiske turen starta jo for meg i Trondheim da, jeg og pappa reiste med bil i nitida på fredagsmorgenen, og var på Gardermoen klokka 6, da vi hadde tatt oss ganske god tid, helt med vilje. Det var jo greit. Da var jeg mildt sagt ganske stressa, og hadde relativt høy reisefeber, så det var koselig at Jeanette kom og sa hadet til meg på flyplassen.

Etter hvert møtte jeg Ingvild, som jeg snakka litt med på Facebook i forkant av turen for å ha et kjent ansikt og noen å få vite ting av, og vi fikk sjekka inn bagasje, jeg sa hadet til pappa og Jeanette, vi kom oss innenfor både sikkerhetskontrollen og utlandsdelen, og satte oss ned med noen andre vi møtte etterhvert, tok oss et glass vin og slappa av. Det var deilig det:)

Flyet da, som i utgangspunktet skulle gå 2050, var først 50 minutter forsinka. Så vi satt og venta litt ekstra lenge, før det hadde new time til 2200. Jej! tenkte vi. Dette blir bra. En kort natt, fant vi ut. Men det gjorde egentlig ikke veldig mye, vi hadde mye å snakke om og alle var sånn omtrent like spente, så tida gikk, hvertfall.

Da vi etterhvert kom oss avgårde, gikk det jo enda fortere da. Jeg og Ingvild hadde vært så geniale at vi hadde pakka overnattingsting i håndbagasjen, så vi kunne sjekke inn alt annet helt til Miami, for de folka på Gardermoen sa at der måtte vi ta den gjennom tollen. Så da vi landa i London, kom vi oss fort avgårde sammen med noen andre, satte oss i en engelsk taxi, til min store glede, og kom inn på hotellet. Etter litt styr fikk vi rommet vårt, og la oss ganske fort, siden vi var både spente og slitne og alt man kan være på en gang, egentlig.

Så var det i går da. Sto som sagt opp kl 6, spiste en ekkel frokost på hotellet, dro fra hotellet med buss kl 7 omtrent, og kom oss fram til Heathrow. Der rakk vi ikke stort mer enn å sjekke inn, se litt i butikker, kjøpe vann og komme oss til gaten, før vi venta en liten stund, og fikk boarde. Det var egentlig ganske sykt, for da var vi på vei på ordentlig liksom. Til Miami! Det var sykt det.
Også må jeg si at av alle sånne lange flyturer, så må denne ha vært den korteste. Det var mange bra filmer å velge i, i tillegg til tv-serier, pluss at vi fikk det vi ville av drikke, og siden vi hadde stått opp så tidlig så fikk vi sovet litt også. Det var deilig det!:)

Så da vi ni timer seinere var framme i Miami, tok egentlig den ventetida lenger tid, syns jeg. Jeg og Ingvild gikk litt rundt for bl.a. å lete etter en bikini til meg, noe som gikk dårlig, som resulterte i at vi ga det opp, også spiste vi mat. Pizza og gratis påfyll av brus på en sånn kaferestaurantsak på Miami Airport, det følte jeg var ganske amerikansk.

Den ventedelen på Miami syns jeg var det kjedeligste på hele turen da. Sikkert fordi vi var så nærme, men så måtte vi bare henge der liksom. Men da vi omsider kom oss på flyet, så var vi faktisk på siste del, før vi var framme i Managua. Og da vi kom fram, var det enda en sånn pass- og visumkontroll, før vi fikk ordna bagasje, som utrolig nok hadde kommet fram (vi fikk nemlig ikke henta den i Miami, den kom nemlig rett til Managua sjø...), også gikk vi ut og møtte noen av lærerne og de andre som jobba i Kulturstudier Nicaragua. Det var gøy! Da var det helt ordentlig liksom!
Etter et par timers busstur, var vi omsider framme. Noe som også var skikkelig merkelig. Vi fikk kommet oss inn på rommene våre, jeg bor på Casa Iguana sammen med Agnethe, så oss litt rundt, og gikk og la oss ganske fort, siden klokka, som sagt, var 6 om morgenen og vi hadde reist i et døgn.

I dag morges våkna jeg 0515, og hadde ikke sjans til å sove mer. Så det gjorde jeg ikke. Agnethe var også våken, så vi satt og prata litt, før vi gikk ut og fikk puste, for rommet vårt var ikke sånn kjempekaldt, egentlig.
Så sånn i sekstida duaja jeg, fiksa koffert og sånt, og fikk stått opp. Omtrent alle de andre var også våkne så tidlig, for klokka 5 om morgenen her er jo 1 om formiddagen hjemme, i tillegg til at det er vaaaarmt å sove her, så man blir litt påtvungne a-mennesker, alle sammen, har jeg en følelse av.

I dag har vi tusla rundt i byen og sett oss litt omkring, og nå er vi på Casaen og slapper av. Klokka 3, eller klokka 11 hjemme, er det informasjonsmøte, og etter det får vi bare se hva som skjer, tror jeg. Vi har verdens koseligste plass å bo da, med utendørs bad og kjøkken, og alt unntatt selve soverommene er liksom ute. Så her skal vi bo i tre måneder hele gjengen, og jeg tror nok vi kommer til å bli godt kjent:) Men dette blir bra! Nicaragua er herlig!:D

Blogges!

Nå er det ikke lenge igjen...

Åkej, nå sitter jeg her, klokka er 2236, det er torsdag kveld. Jeg er nesten ferdigpakka, det meste er på plass, og i morgen tidlig drar jeg nedover til Oslo, havner på Gardermoen til klokka 7, og reiser til London, Heathrow med et fly som går herfa kl 2050. Da er jeg i London sånn 22ish, lokal tid, og da er jeg faktisk på vei. Så nå kjenner jeg at reisefeberen begynner å melde seg, det må jeg bare innrømme. Jeg har liksom stressa så mye for å få alt klart helt til nå, så det er ikke før nå at jeg liksom har satt meg ned og tenkt at åkej, jeg reiser i morgen. Men nå kan jeg jo tenke det, for nå er det bare småting igjen. Og jeg kan fortelle at seriøst, det er så umenneskelig skummelt å tenke på. Jeg gleder meg jo selvfølgelig, det er nok bare selve reisen som faktisk er skummel. Ikke den engang egentlig, det er jo bare spentheten som er skummel.
Neida, dette blir gøy. Dette får jeg til. Ja! Dette blir knall! Herregud, som jeg gleder meg egentlig.

Åkej, da er det klart. Jeg gleder meg!:D

Nå vet jeg ikke hva som skjer med blogging og meg framover, jeg skal prøve å oppdatere så fort jeg kan, så får vi se hva som skjer. Men i mellomtida vil jeg at folk skal ønske meg god tur ellerno:)

Hadesålenge!

Trondheim!

Ja, da satt jeg her. I Trondheim. Jehej! Ikke helt:p Men hittil er det ikke så ille som jeg har skulle hatt det til da. Har riktignok bare vært her i to timer, men likevel. Har møtt igjen Torun, og det var kos, og spist middag med henne og Jim (kjærsten hennes) og pappa. Og det var også koselig. Så skal jeg møte Charlotte i morgen, og kjøre Mathias til flyplassen, også skal jeg spise middag hos mamma etterpå det. Og da får jeg møtt Anne og Leon også!:D

Utover det har jeg hatt 6,5 fantastiske timer i bil i dag. Det var gøy det. Vi starta på Linderud sånn omtrent 2, og kjørte innom Bøler og Haugerud først, for å si hei og hadet til SFO og Christine. Det var så umenneskelig koselig å se igjen SFO-folka, selv om det ikke var så mange av de jeg kjenner igjen. Men noen var det, og det var gøy. Og alle barna var det selvfølgelig gøy å se igjen:) Jeg tror jeg må prøve å få jobba der litt når jeg kommer hjem igjen også, for det er jo så hyggelig at det skulle nesten ikke vært lov.

Uansett, etter å ha vært innom både Bøler og Haugerud, hvor jeg fikk sagt hadet til CHristine enda en gang, så bar det avsted. Jeg er kanskje ikke kjent for å være verdens mest tålmodige menneske, men det var ikke før etter et par-tre timer at det begynte å bli kjedelig. Jeg hadde tilogmed klart å ikke kjøpe noe som helst lesestoff, så det ble jo bare enda bedre. Men, med den geniale underholdningen jeg har i pappan min, litt radio og litt soving med jevne mellomrom, kom vi oss fram til slutt, med kun to stopp. Så klokka ble halv 10 da vi var framme, og da fant vi ut at vetduhva, vi gidder ikke å ta inn all den bagasjen enda. For det var en del nemlig.

Jeg eier en hel haug med dritt, har jeg funnet ut. Jeg nevnte det vel i forrige innlegg, men jeg kommer seriøst ikke over det. Det tok to dager å pakke sammen, og da kasta jeg en del. Likevel endte jeg opp med en bil som faktisk var stappfull av x antall søppelsekker, poser, sekker og en diger koffert. Så det å skulle pakke til en tre måneders tur til Nicaragua, det blir et spennende prosjekt! Heldigvis har jeg en ukes tid hvertfall:)

Siden jeg har kommet til Trondheim nå, har jeg fått sett litt på pensumbøkene mine også! Og de er fiiiine! Jeg gleder meg skikkelig til å komme igang nå:D Tror ikke det blir sånn kjempeskummelt, bare litt... Spesielt selve reisen da, er jo den som gjør hele greia skummel, fordi den tar så syyykt lang tid. Men når jeg bare blir ferdig med den, kan jeg ikke se for meg annet enn at det bare må bli genialt. Så jeg begynner å gi slipp på gruinga av grugledinga mi nå, så snart er det bare gleding igjen:)

Men siden jeg nå har reist i mange timer og pakka i enda flere, så skal jeg slappe av resten av kvelden, og sove lenge i morgen. Så jej!

Runa

Den verste hadedagen som var knall likevel

I dag har jeg pakka. Og pakka og pakka. Og drukket kaffe med Jon Anders, Christine og Jeanette. Også har jeg tilogmed jobba event, sammen med Christine. Det var gøy. Tjohei!

Men tilbake til den pakkinga. Det skulle ikke vært mulig å eie så mye dritt som det jeg gjør. Også er jeg liksom bare en person! Som bare har bodd en plass i fem måneder! Og likevel, så har jeg klart å dra med meg så utrolig mye dritt inn på dette bitte lille rommet! Noen burde stoppa meg for lenge siden. Ikke vet jeg hvem det er, jeg ville tippa det var Christine... Men gud altså. Det skulle ikke vært mulig. Rett og slett.
Også er det liksom ikke sånne store, enkle ting, det er så mye smått! Nøkkelbånd, små dingsebomser, knapper, småsøppel, pappesker, alt mulig rart! Og for hver ting jeg ser, så setter jeg meg ned og mimrer litt over akkurat denne situasjonen denne tingen havna oppi, så det ender opp med å ta såå lang tid å rydde alt sammen. Ikke for det altså, jeg syns det er kjempehyggelig, for mimring er noe av det beste jeg vet i hele verden. Men likevel. Mindre ting hadde ført til mindre mimring, og derfor mer tid til å gjøre det man ikke vil, men rett og slett må gjøre... Sådetså.

Ellers var kaffen med "jentene" helt knall. Jeg elsker å sitte ute i sola og prate om alt i hele verden, og bare ha god tid og se på alle de merkelige menneskene som fins. Dessverre fikk vi ikke så veldig god tid i dag, for jeg og Christine måtte jo jobbe event, men vi fikk litt tid, og fikk derfor prata litt, og hatt det veldig koselig på bare litt tid.
Det triste er selvfølgelig at nå får jeg ikke møtt noen av disse her på altfor altfor lenge... Og det var virkelig de tøffeste å skulle si hadet til også altså. Jon Anders og Jeanette ga meg verdens beste klemmer, og det å si hadet til Jeanette, som jeg både har bodd med og bodd ti minutter unna det siste året, og som så og si vet absolutt alt om meg, det var ganske merkelig... Og egentlig veldig trist. Men heldigvis så skal jeg ikke forlate henne for sånn uendelig lenge, jeg tipper at tre måneder kommer til å gå fort for oss begge, i og med at jeg skal laangt bort og gjøre mye gøy, og Jeanette skal gå på skole her og gjøre mye gøy. Så dette blir bra! Så skal jeg og Jeanette gi hverandre verdens største klem når vi møtes igjen. Det gleder jeg meg til allerede egentlig:)

Eventen som jeg og Christine jobba på var egentlig veldig grei da. Vurderte veldig "sterkt" å ringe inn syke for å kunne henge med Jon Anders og Jeanette istedet. Neeejda, det gjorde vi ikke! For sånt gjør man ikke, det hadde jeg uansett ikke hatt samvittighet til i det hele tatt! Nemlig. Meen, det hadde vært greit å slippe, men det var greit å henge der også. 400 kr i lomma, det funker jo:)
Så vi gikk altså følgende runde: Møtte opp i Morgan Kane, gikk ned til Splash, så til TC, så videre til Loopen, så til SpeedMonster, så til SpinSpider, så til Spaceshot, og SkyCoaster til slutt. En ganske lang rute egentlig, så det varte en stund. Og disse eventgjestene går alltid så syyykt sakte, og når det er et stykke å gå, så tar selve gåinga egentlig mest tid. Men det funka, etter hvert fant vi ut at vi var ganske forsinka, men de koste seg nå, og vi gjorde det vi skulle, så what ever liksom, fant vi ut.
Så etter en ganske lang gåtur rundt omkring på TusenFryd, endte vi opp på SkyCoaster, og fløy de som hadde vært så flinke at de hadde tatt alle attraksjonene på lista, og som fremdeles hadde lyst til å ta SkyCoaster. Og etter det var vi kjempeslitne, drakk masse vann og fikk dratt hjem. Det var egentlig deilig.

Da jeg og Christine hadde tatt bussen til byen og tatt en tur på butikken, skulle jeg til bussen og hun til banen. Plutselig kom vi på at, åkej... Vi ses til jul da..? Åj! tenkte jeg. Det er merkelig det! Christine er liksom den jeg har møtt mest det siste året, og vi har hengt sammen tre-fire ganger i uka konstant siden jeg kom til Oslo i juni i fjor, og resten av tida har vi snakka i telefonen. Så vi får gjøre det neste uke da, og etter det får vi bytte til Skype. Hvis ikke tror jeg ikke at jeg får til å være i Nicaragua, jeg. Da kan det være det samme:)

Da jeg kom hjem så var pappa kommet, for han skal kjøre meg til Trondheim i morgen. Så jeg satt en stund med han og den gjengen jeg har bodd med her og prata litt, før jeg fant ut at jeg skulle sove litt også. Så nå har jeg sagt hadet til absolutt alle som skal sies hadet til i Oslo, bortsett fra noen få som vet at de ikke har sagt hadet til meg og som er leiseg for det, men det får så være, for det sa de ikke fra om. Så får vi ta resten av hadethilsnene over msn og Facebook, og så ses vi om noen måneder uansett:)
Og Oslo er best, samme hva som skjer. Det er her jeg havner etter jul, for å si det sånn!

Blogges!
Runa

Da var siste vakt på TusenFryd over for i år...
Det endte opp med å bli en heller regntung dag på BadeFryd da, men vi hadde det koselig likevel. Det var meg, Kaja og Kim, som passa på overraskende mange gjester, som aldri ga seg med bading. Hva feiler det mennesker som bader når det regner i ett fra kl halv 11 om formiddagen til ubestemt tid ut på kvelden? Det kan man lure på.
Uansett, det ble en ganske kald dag utav dette her, men da vi omsider stengte og kunne bevege oss mot kontoret og avslutning og diverse ting, så ble det masse varme hadeklemmer på meg, så det trivdes jeg med:)

Denne fine lørdagskvelden endte heldigvis opp med noe enda finere da, og det var fest hos Kristoffer. Masse koselige mennesker som jeg fikk henge enda litt til med før jeg måtte si hade, som gjorde at jeg hadde det skikkelig knall. Jej! Så takk for en knall sommer, alle sammen! Så ses vi neste år ellerno:) Om ikke før. Jehej!

Ellers har jeg sagt hadebra til enda litt flere mennesker i det siste. Som om ikke denne regntunge siste lørdagen var nok, jobba jeg, Jeanette, Angeline, Lene og Charlie på adminfest i går, hvor Halvor var på BadeFryd med meg og Charlie hele kvelden. Dette endte også opp med å bli en regntung kveld, så vi var fine og våte da vi var på vei hjem igjen. Men det var faktisk verdt det, merkelig nok, for det er sjelden jeg har gjort så lite for 400 kr på TusenFryd. Og det liker vi:)

I dag fikk jeg sagt hade til enda en. Og det var Stian. Vi hadde planer om å ta en kaffe sammen, og selv om Stian klarte å komme 55 minutter for seint, så endte vi opp med å sitte i to timer og bare prate, og "ta en kaffe" endte opp med å bli to kaffe og en smoothie på hver. Så egentlig har jeg hatt det ganske knall. Spesielt siden denne dagen slapp å bli regntung og sånt, og heller bare ble soltung, noe vi liker enda bedre.

Så i skrivende stund er det da en uke, tre dager, to timer og 21 minutter til flyet mitt går fra Oslo til London, hvor jeg etterhvert drar videre på min tidligere nevnte reiserute. Herregud, det er faktisk bare snakk om ti dager til. Det er nesten litt for lite, syns jeg. Men guud, jeg skal ha det gøy!:D

Utover uka kommer jeg til å si hadebra til enda flere, og hvis du vil si hade til meg er det bare å skrike ut, så får vi ordna det. Selv om det er trist å si hade til folk, så er det litt koselig også syns jeg, for da får jeg så masse gode klemmer:) Og hvis du ikke er en av de som gidder å si hade til meg, er jeg å treffe igjen i november, som det også bare er å skrike ut om hvis det skulle være ønskelig.

Utover det igjen kommer jeg til å oppdatere bloggen med både Trondheimsnytt og Nicaraguanytt, selv om det sistnevnte nok blir mest spennende. Så følg med! Jeg gleder meg jaffal:)

So long!
Runus

Tidenes beste?

Nå er det ikke lenge igjen før skolen starter for flesteparten av mine bekjente, og jobb for resten av de. Det gjelder for meg også, og i skrivende stund er det to uker, to dager, 6 timer og 40 minutter til jeg skal sette meg på flyet som skal ta meg til London, og dagen etter skal jeg sette meg på et nytt fly som skal ta meg til Miami, før jeg til slutt skal sette meg på enda et fly, som skal ta meg helt til Managua, Nicaragua. Herregud, det er ikke lenge igjen. Det er kortere igjen til det enn det er siden sist jeg skrev her, og det syns jeg sier litt... Både om hvor mye som har skjedd, og om hvor kort tid det faktisk er igjen. Jeg grugleder meg skikkelig, men jeg tror det blir knall altså.
Her om dagen var jeg og Christine i byen, og da vi gikk gjennom butikker som nettopp hadde fått inn vinterjakker og votter og luer, da var det ganske deilig å kunne skyve tanken om at det var nødvendig ganske langt vekk for en stund:)

Men før jeg skal gruglede meg mer til Nicaragua, har jeg lyst til å skrible litt om tidenes beste sommer. For den har virkelig vært det i år. Det er kanskje sånt jeg sier hvert år, men så mange nye mennesker som er så fantastiske, og så mange gamle mennesker som er like fantastiske, og så mange mellomgamle mennesker som har blitt enda mer fantastiske, det er det lenge siden jeg har sett så mye av på en gang. Men i år har jeg fått se det. Jeg har nok en gang fått masse nye venner for livet, som jeg har blitt så umenneskelig glade i, og som jeg setter gedigent stor pris på. Det håper jeg dere vet, altså:)
Så egentlig vil jeg bare si tusen takk til alle som har gjort de siste månedene så fine, dere vet hvem dere er! Og hvis dere ikke vet det, så er det sånn omtrent hver eneste person jeg har utvekslet en eller flere setninger med på TusenFryd, og de som ikke går innenfor der, vet jaffal hvem dere er. Så takk! Jeg er så glad i dere!

Også er jeg glad i en hel haug andre mennesker, som også vet hvem de er, så fortsett å vite hvem dere er. Jej!

Utover det har ikke jeg tenkt å skrive noe hade-innlegg her enda, for jeg kommer uansett til å fortsette å skrive småtterier når jeg havner nedi der, så egentlig vil jeg bare si jej! Sommer er best!

Runa:)