Ometepe og alt det fører med seg

Det blir litt mindre blogging i forhold til hva jeg har lyst til når vi har kommet såpass langt som vi har her nede. Vi er inne i vår åttende uke, det er tre uker til skriftlig eksamen, fire uker til muntlig eksamen, og ifølge kjæresten til Jeanette, 33 dager til vi skal hjem og begynne på Latinamerikastudiereksamen. Akkurat de resterende dagene vil jeg ikke tenke på hvor få det er igjen av, for jeg har blitt så glad i plassen her at jeg aldri vil dra, tror jeg. Nå vil jeg selvfølgelig hjem igjen til venner og sånt, men jeg skulle ønske jeg kunne pendle ellernoe, på en måte som ikke var så dyr, og som ikke tok så fryktelig lang tid. Men, nå er det nå engang sånn at hverken verden eller livet er perfekt, så vi får rett og slett bare nyte tida som er igjen her nede, og samtidig tenke at hallo, vi lever i 2009, det er faktisk ikke så umenneskelig umulig å reise tilbake igjen.

Jeg syns vi har vært flinke til å oppleve resten av Nicaragua også her nede, jeg, ikke bare León. Til helga skal vi til Corn Islands, som ligger på østkysten av Nicaragua, og som visstnok er veldig idyllisk. Det blir gøy å skrive om når jeg kommer hjem, så vi tar det da:)

Men, siden vi har vært så flinke, så var vi borte denne helga også, nemlig på Ometepe, som er verdens største ferskvannsøy, beliggende i Lake Nicaragua, verdens fjerde største innsjø. Lake Nicaragua er også verdens eneste innsjø som har haier, nemlig oksehaier, som egentlig ikke er så veldig store, eller veldig farlige, de er bare 1-1,5 meter lange og kan maks bite av deg en arm eller et bein. Så null stress!

Uansett, vi har erfart at Ometepe er en fantastisk fin øy med fantastisk idylliske plasser å henge på. Vi bodde på Hotel Venecia, som lå på sørsida av øya, med en utrolig fin strand, flytebrygge og hammocker litt rundt omkring. Herliiig!

Turen til Ometepe startet klokka halv 5 om morgenen i León, hvor vi tok taxi til bussholdeplassen, for å ta minibuss videre til Managua. Denne minibussen var overraskende full til å skulle gå klokka halv 5 om morgenen, så jeg og Lene ble skvist sammen med to relativt store menn i baksetet, mens Ingvild og Jeanette fikk hver sin setekant på et par andre seterader. Jaja, tenkte vi, vi er i Nicaragua...

Da vi kom fram til Managua var vi overlykkelige for å kunne ta taxi med sitteplass til alle som også inneholdt pustemuligheter, og denne taxien tok vi i ti minutter omtrent, før vi dro videre med buss av amerikansk skolebusstil, som var hakket trangere, men vi hadde i det minste plass ved siden av hverandre, med litt bedre pustemuligheter enn på minibussen. Det som derimot var problemet her, var vår alles kjære Jeanette, som da vi begynte på bussturen, hadde et lite toalettbehov, men dette toalettbehovet skulle vise seg å bli større og større og enda ganske mye større fram til vi kom fram til Rivas to timer senere. Jeg var heldig og sov ganske store deler av denne turen, og da jeg våkna, fikk vi høre at det var fem minutter igjen til vi var framme. Jeg våkna til en jublende Jeanette, som satt og hoppa til hompene i veien, i tillegg til et lite ekstrahomp mellom hver veihomp. Egentlig ganske fascinerende å se på.

Men disse fem minuttene skulle vise seg å være av Nicaminutter. Det vil si ganske lange. Så stakkars Jeanette sleit skikkelig til slutt, der hun satt med hompinga si, og til slutt klarte hun ikke lenger å holde behovet inne, så hun begynte å stønne og bære seg, så det hørtes ut som noe annet enn en stakkars, tissetrengt jente som satt der... De fleste i bussen fikk med seg at det var ett eller annet som skjedde med Jeanette, så folk begynte å snu seg til tider, og ja, jeg vil tro de begynte å lure på hva som egentlig skjedde. Mange av de fikk vel oppklart det da vi fant ut at Jeanette bare måtte ut og spørre etter et "baño" med en gang vi kom ut av bussen, så en del begynte å trekke på smilebåndet. Men, man skal ikke være redd for å drite seg ut, for det skulle vise seg at en dame som var på bussen sto klar ved dørhåndtaket for å åpne og slippe ut stakkars Jeanette så fort som overhodet mulig.
Da vi omsider stoppa, og Jeanette kom seg ut ganske raskt, takket være denne fantastiske dama, ble vi stående og vente ganske lenge før hun kom tilbake. Vi hadde ikke helt lyst til å bli bekymra, for vi tenkte at hallo, når hun har måttet så mye på do, så kan det jo hende det tar litt tid... Og det skulle vise seg å gå helt fint, for Jeanette kom tilbake i fin form, og hadde fått lov til å tisse på et av det lokale markedets ansattoaletter, stappet fullt med avispapir og åpen dør i tillegg. Men må man, så må man, det fikk ihvertfall Jeanette erfare:)

Etter en taxitur, en båttur og en taxitur til, var vi framme på Hotel Venecia, og i løpet av alle disse turene hadde vi tilogmed fiksa oss guide for lørdagen. Derfor ble fredags ettermiddag kun brukt til avslapping, bading og soling, før vi skulle finne oss en fin plass å spise middag på og kose oss med en flaske vin og alt godt som er. Det skulle vise seg å være litt vanskeligere enn vi hadde trodd, for vi gikk oppover mot det som skulle være hovedveien, da vi fant ut at "oppover mot"-delen var ganske mye lenger enn forventet. Vi endte opp med å til slutt komme opp på hovedveien, gå et lite stykke, gå ned en annen vei, og ende opp på hotellet vårt igjen. Gå i ring-syndromet viste seg for første gang i Nicaragua, og da vi kom tilbake til hotellrestauranten og kelneren spurte om vi fant stedet han hadde tenkt på da han forklarte hvor vi burde gå, sa vi at neida, vi hadde bare gått en liten tur, meninga var å spise på hotellet hele tiden.

Utover det ble kvelden tilbragt med et glass vin i en fluktstol ved innsjøen, med jenteprat og alt som hører til, før vi tok kvelden tidlig, gikk og la oss, og gledet oss til guidet tur rundt omkring på øya dagen etter.

Dagen etter ble egentlig en ren suksess. Bra guide, bra vær, masse å se og masse å gjøre var tilsammen en herlig opplevelse. Vi klatra halvveis opp til den minste vulkanen på øya, Maderas, vi bada i et krystallklart vann som skulle gjøre oss yngre, vi fikk se en av de lokale katolske kirkene og en hel del steinutskjæringer som skulle være guder, og hadde det rett og slett helt fantastisk bra. Hovedmomentet denne dagen må vel sies å være da vi var på vei opp på vulkanen, der det var ganske bratt, og jeg klarte å snuble. Guiden spurte meg om det gikk bra, og jeg sa jada, det går helt fint. "Estoy bién, solo estoy embarazada", sa jeg, som skulle bety, jad, det går bra, jeg ble bare litt flau. Da jeg sa dette, ble guiden imidlertid helt forskrekka, og fortalte at det var forbudt at kvinner som var "embarazada" klatret i denne vulkanen. Jeg ble litt forskrekka jeg og, og begynte å lure på hva det var jeg kunne sagt. Da fortalte Ingvild at hun trodde kanskje embarazada kunne bety gravid, så det betydde jo da at jeg hadde sagt "jada, det går bra med meg, jeg er bare gravid". Hakket mer forståelig at han ble såpass forskrekka, da, men jeg har hvertfall lært meg hva gravid betyr.

Resten av lørdagen var som sagt fantastisk, med like bra kveld som dagen før, og omtrent like tidlig i seng. Det er ganske merkelig, men jeg har sjelden opplevd så mye og samtidig sovet så mye på en helg. Utrolig hva man rekker når man står opp tidlig om morgenen!:)

Søndag tok vi fin ferge tilbake til fastlandet, tokt axi til Granada der vi spiste lunsj og koste oss, før det bar tilbake til León igjen, og vi var alle fornøyde med en skikkelig bra helg. Takk, jenter, for knalltur!:)

Bilder får komme ut på Facebook, for kameraet mitt er mongo. Lang historie, som skal slippe å forlenge et langt blogginnlegg.
Bloggings, Runa