Den verste hadedagen som var knall likevel

I dag har jeg pakka. Og pakka og pakka. Og drukket kaffe med Jon Anders, Christine og Jeanette. Også har jeg tilogmed jobba event, sammen med Christine. Det var gøy. Tjohei!

Men tilbake til den pakkinga. Det skulle ikke vært mulig å eie så mye dritt som det jeg gjør. Også er jeg liksom bare en person! Som bare har bodd en plass i fem måneder! Og likevel, så har jeg klart å dra med meg så utrolig mye dritt inn på dette bitte lille rommet! Noen burde stoppa meg for lenge siden. Ikke vet jeg hvem det er, jeg ville tippa det var Christine... Men gud altså. Det skulle ikke vært mulig. Rett og slett.
Også er det liksom ikke sånne store, enkle ting, det er så mye smått! Nøkkelbånd, små dingsebomser, knapper, småsøppel, pappesker, alt mulig rart! Og for hver ting jeg ser, så setter jeg meg ned og mimrer litt over akkurat denne situasjonen denne tingen havna oppi, så det ender opp med å ta såå lang tid å rydde alt sammen. Ikke for det altså, jeg syns det er kjempehyggelig, for mimring er noe av det beste jeg vet i hele verden. Men likevel. Mindre ting hadde ført til mindre mimring, og derfor mer tid til å gjøre det man ikke vil, men rett og slett må gjøre... Sådetså.

Ellers var kaffen med "jentene" helt knall. Jeg elsker å sitte ute i sola og prate om alt i hele verden, og bare ha god tid og se på alle de merkelige menneskene som fins. Dessverre fikk vi ikke så veldig god tid i dag, for jeg og Christine måtte jo jobbe event, men vi fikk litt tid, og fikk derfor prata litt, og hatt det veldig koselig på bare litt tid.
Det triste er selvfølgelig at nå får jeg ikke møtt noen av disse her på altfor altfor lenge... Og det var virkelig de tøffeste å skulle si hadet til også altså. Jon Anders og Jeanette ga meg verdens beste klemmer, og det å si hadet til Jeanette, som jeg både har bodd med og bodd ti minutter unna det siste året, og som så og si vet absolutt alt om meg, det var ganske merkelig... Og egentlig veldig trist. Men heldigvis så skal jeg ikke forlate henne for sånn uendelig lenge, jeg tipper at tre måneder kommer til å gå fort for oss begge, i og med at jeg skal laangt bort og gjøre mye gøy, og Jeanette skal gå på skole her og gjøre mye gøy. Så dette blir bra! Så skal jeg og Jeanette gi hverandre verdens største klem når vi møtes igjen. Det gleder jeg meg til allerede egentlig:)

Eventen som jeg og Christine jobba på var egentlig veldig grei da. Vurderte veldig "sterkt" å ringe inn syke for å kunne henge med Jon Anders og Jeanette istedet. Neeejda, det gjorde vi ikke! For sånt gjør man ikke, det hadde jeg uansett ikke hatt samvittighet til i det hele tatt! Nemlig. Meen, det hadde vært greit å slippe, men det var greit å henge der også. 400 kr i lomma, det funker jo:)
Så vi gikk altså følgende runde: Møtte opp i Morgan Kane, gikk ned til Splash, så til TC, så videre til Loopen, så til SpeedMonster, så til SpinSpider, så til Spaceshot, og SkyCoaster til slutt. En ganske lang rute egentlig, så det varte en stund. Og disse eventgjestene går alltid så syyykt sakte, og når det er et stykke å gå, så tar selve gåinga egentlig mest tid. Men det funka, etter hvert fant vi ut at vi var ganske forsinka, men de koste seg nå, og vi gjorde det vi skulle, så what ever liksom, fant vi ut.
Så etter en ganske lang gåtur rundt omkring på TusenFryd, endte vi opp på SkyCoaster, og fløy de som hadde vært så flinke at de hadde tatt alle attraksjonene på lista, og som fremdeles hadde lyst til å ta SkyCoaster. Og etter det var vi kjempeslitne, drakk masse vann og fikk dratt hjem. Det var egentlig deilig.

Da jeg og Christine hadde tatt bussen til byen og tatt en tur på butikken, skulle jeg til bussen og hun til banen. Plutselig kom vi på at, åkej... Vi ses til jul da..? Åj! tenkte jeg. Det er merkelig det! Christine er liksom den jeg har møtt mest det siste året, og vi har hengt sammen tre-fire ganger i uka konstant siden jeg kom til Oslo i juni i fjor, og resten av tida har vi snakka i telefonen. Så vi får gjøre det neste uke da, og etter det får vi bytte til Skype. Hvis ikke tror jeg ikke at jeg får til å være i Nicaragua, jeg. Da kan det være det samme:)

Da jeg kom hjem så var pappa kommet, for han skal kjøre meg til Trondheim i morgen. Så jeg satt en stund med han og den gjengen jeg har bodd med her og prata litt, før jeg fant ut at jeg skulle sove litt også. Så nå har jeg sagt hadet til absolutt alle som skal sies hadet til i Oslo, bortsett fra noen få som vet at de ikke har sagt hadet til meg og som er leiseg for det, men det får så være, for det sa de ikke fra om. Så får vi ta resten av hadethilsnene over msn og Facebook, og så ses vi om noen måneder uansett:)
Og Oslo er best, samme hva som skjer. Det er her jeg havner etter jul, for å si det sånn!

Blogges!
Runa