Hjemme og alt det fører med seg

Åkej, de siste dagene i Nica var like fantastiske som alle de andre. Vi leste til eksamen og sånne ting, kanskje ikke like herlig, vi hadde skriftlig og muntlig eksamen, heller ikke knall, vi fikk resultatene på muntlig, litt både og, vil jeg tro (jeg fikk A, jej!), og vi hadde eksamensfest, avskjedsfest, tur til Corn Islands og en tårevåt avskjed med gode venner fra Nica. Disse var vel de herligste begivenhetene, selv om det var umenneskelig trist å skulle si hade til fine mennesker. Men jeg har bestemt meg, jeg skal tilbake, så får man imellomtiden bare prise seg lykkelig for Facebook og alle dagens kontaktmuligheter.

Helga etter eksamen dro jeg, Jeanette, Liv, Kristina, Arnhild, Guro, Lene og Silje til Corn Islands en gang til. Det vil si, jeg, Jeanette og Kristina dro en gang til, mens de andre ikke hadde vært der enda, men vi visste jo hvor bra det var, så vi dro de med oss. Det var knall, Corn Islands var akkurat like bra som vi husket det, og da folk rundt omkring tilogmed kjente oss igjen, kunne det jo ikke bli stort bedre. Man trenger kanskje ikke nevne for mye om sengekvalitet og tilgang på vann og sånne ting, men vi tenkte uansett at hej! Vi er i Nicaragua! Så vi lot det stå til, og hadde en knall helg uansett.

Da vi kom hjem etter en knall helg, var det siste kveld i Nica, så vi spiste en bedre middag på Mediterraneo for siste gang, før jeg og Jeanette dro til Olla Quemada for siste gang for å si hadet til fine mennesker. Det ble ganske tungt, syns jeg, men som sagt, man kan alltids dra tilbake, og i mellomtiden har vi Skype, Facebook, MSN og alle kommunikasjonsmulighetene de moderne verden byr på, til og med i Nicaragua. Lenge leve 2009, sier nå jeg.:)

Etter tunge avskjeder, gode middager og en halv søvnløs natt, startet det som skulle bli en 35 timers lang reise, for min del. Det startet med buss, fra León, til flyplassen i Managua, hvor det ble venting i noen timer, nærmere bestemt 3,5, hvorpå vi så fløy videre til Miami på 2,5 timer, for så å vente der i 6 timer, da det bar videre til London, som tok timer, der vi skulle vente ytterligere 7 timer, før vi omsider tok en 2 timers flytur til Gardermoen, fant bagasje, sa hadet til de fleste, før vi ventet ytterligere fire timer, for å ta et fly som skulle ta meg hjem til Trondheim, sammen med Vera, som også var med, der pappa skulle komme og hente meg. Og da han og Torun og Jim kom, var det ganske deilig å kunne sette seg i en bil, snakke om de tre beste månedene i mitt liv, og bare slappe helt av. Litt trist var det å komme hjem, men jeg har så fin familie og så fine venner at det rett og slett bare må bli litt deilig også.
Dette var en fin slutt på en fin tur, så jeg vil takke alle Kulturstudiermennesker og alle andre som har gjort dette til tidenes beste tre måneder, også ses vi igjen. Jej!

Nå har jeg mottatt eksamensoppgave i Latinamerikastudier for ikke så lenge siden, så et par uker framover blir det skriving på meg. Men vi har en sinnsykt interessant oppgave som jeg er veldig fornøyd med, så jeg gleder meg nesten litt. Jej! Og innimellom vil jeg tro jeg kommer til å få nok av oppgave en gang imellom, så kanskje vi får tid til litt blogging innimellom også. Vi får se! Og i mellomtiden er det advent, bursdag og Blåfjell på meg, så dette blir bra oppgaveskriving:)

Bloggings!